Alle innlegg av Rolf Ruud

            JESUS

Du møtte meg i sorgen,
i tåken gikk jeg inn.
Da kom du meg i møte,
la kinnet mot mitt kinn.

Du møtte meg i gleden
der engen buktet seg
og sang med meg i solen
blant blå forglemmegei.

Du møtte meg i smerten,
jeg gikk en tornet vei.
Men gjennom tornekrattet
kon du og hentet meg.

Du er mitt liv, min glede,
min trøst på tornet vei.
Umistelige Jesus,
du gjennomstrømmer meg.
Berit Flak.
Lys i kransen

 

 

BREV FRA LIV

Brev fra liv 10

Brev fra Liv.

Boken er gjengitt med tillatelse fra Lunde forlag

Første brev
Kjære onkel Inge.
Fem dager har jeg nå vært alene på hytta vår her nede ved fjorden. Og jeg har skreve syv «brev» deg. Brev setter jeg i gåseøyne. Kanskje er det mer en forvillet sjels rotete bekjennelser. Et siste nødskrik: «Hjelp meg!» Blandet med vemodig vårsang fra skog og mark.
Brevet jeg legger øverst i bunken var ment som en innledende forklaring til de andre: Om det er blitt det, vet jeg ikke. Dette brevet, skrev jeg sist.
Mesteparten er skrevet i går kveld og i natt, eller rettere: mot en gryende morgen. Sluttordene klorer ned nå like før jeg drar herfra – for siste gang.

Det er tidlig morgen, solen har varmet opp rommet jeg sitter i. Utenfor hytta lever våren. Mauren vandre på berget. En humle surrer. Vårvarmen har nok lokket den for tidlig fram.
Noen blomster å suge honning av er det vel ikke ennå. Fuglene synger. Skogen er full av liv som skal bryte fram etter en kald vinter med snø og is.

Minner fra barneårene her ved hytta har levet sterkt i meg disse dagene. Dagene den gang kunne også være grå og vanskelige. Men så ubetydelig det virker nå. Det var småsorger som fikk tårene fram. Vi svømte på brennmanter. Vi skrubber opp knær og lår mot skarpe skjell på bergene.
Vi tråkket i glasskår så foten blødde. Vi fikk grosalve og plaster. Alt sammen små bekymringer som aldri hindret at vi sovnet inn om kvelden til en lang drømmeløs søvn. Og når morgensolen varmet gjennom loftsvinduet, var vi glade på nytt, og dagen lå spennende foran oss.
Time etter time kunne jeg ligge på varme bergknauser, mens solen stekte kroppen brun. Måkeskrik og bølgeskvulp, motorbåter fra fjorden, og hvite seil langt ute.
Ofte drømte jeg om en vakker kjæreste, mandig og sterk, hensynsfull og kjærlig. Fremtiden lå ren og ubrukt foran meg.
Disse lyse minnene ropte meg en stund tilbake fra det mørke jeg vandrer i nå. Men som dagene gikk, døde de også og jeg sto alene tilbake.

Disse syv brevene legger jeg i posten til deg når jeg kjører herfra. Når du har lest dem, vil du forstå hvorfor det måtte gå slik. Da har du sikkert hørt om utforkjøringen og den «trakiske ulykken» Du vil nå forstå hvorfor jeg ikke kunne leve videre.

Jeg er ikke i noe ytre helvete. Omgivelsene her er mer et paradis. Her er knauser og berg, mose, lyng, granskog og lauvskog, smale skogstier. Sjøen er frisk blå, badestranden ren – venter på sommergjester. Skogbunnen lyser alt av blåveis, snart følger hvitveisen, og i veigrøften står løvetannen i knopp. Det dufter av nyutsprunget løv. Denne brytende, gryende vår gjorde meg alltid ør og sprudlende glad. Fuglesangen kunne gjøre meg sår av en ukjent lengsel. Lengsel mot fremtiden, kanskje.

I dag er disse toner blitt til sørgesang for meg. Det er som om hjertet klemmes sammen, sakte men sikkert. Ingen vei fører tilbake til barndommen, og den som skulle føre til livet foran er stengt.  Nå syns jeg du protesterer. Nei, Liv, sier du, jeg skal hjelpe deg! Men, onkel, du kan ikke. Det er for sent.

Omgivelsene her er fremdeles som mitt barndoms paradis. Sollyset leker over knauser og berg! I går kveld da jeg gikk en tur, var det kjølig og vårskumt. En blek måne sto vemodig over de høye grantrærne. Fuglesangen var ennå ikke forstummet. Svarttrostens blå, melankolske toner lød gjennom skogen. Helvete, onkel, er inne i meg selv. Årsaken har du kanskje fått vite alt: jeg skal ha barn. Først ble jeg litt forskrekket, men så bredte en god lykke seg i meg: barn med ham jeg elsker. Jeg skal bli mor …

Men livets vei er rast sammen i vårflommen for meg. Den er ikke lenger farbar. Ingen kan bygge den broen som gir meg fast grunn under føttene igjen.
Brev fra Liv 2

Andre brev
Kjære onkel Inge!
Der er blitt kveld. Enda en dag er slutt. En sollys, strålende, fredfull dag. Men for meg en mørk og tung dag. Det er ikke egentlig kveldsskumring. Men solen er gått ned, lyset er ikke så blendende lenger, uten skygger. Mot kveld blir jeg reddere. Nattestillheten har jeg skrekk for, ikke et menneske i nærheten, ingen lyder – bare en og annen båt brummer forbi. Men de hører hjemme i en annen verden. Tankene romsterer så fritt og uhemmet i de stille nattetimer, når søvnen ikke lukker meg inn.

Om natten kommer fortiden til meg. Uavlatelig tenker jeg på hvordan alt kunne ha vært hvis vi hadde handlet slik vi egentlig visste at vi skulle handle, hvis vi hadde prioritert annerledes, hvis, hvis, hvis.  Å, onkel, for et helvete – jeg makter ikke å se mor fremtiden. Men jeg må komme videre, hvor var jeg egentlig? Abort-operasjonen skulle utsettes fordi jeg var i dårlig form, både psykisk og fysisk, som de sa. De skjønte jo ikke hvorfor: jeg hverken ville eller kunne svikte barnet som vokste inne i meg.

Jeg prøvde å forklare dem det, for legen også. Men jo sterkere jeg holdt på mitt, gråt og ba, desto fastere sa de: Hun er nedfor, hun ser ikke sitt eget beste. Med litt tid og ro vil hun nok forstå hva som er best for alle parter.

Det eneste som ga meg litt trøst, var noe jeg hørte far sa til mor på soveværelset en kveld. «Jeg tror Liv har rett. Hun føler det som om hun er med på å ta livet av barnet sitt. Om et år ville det ha vært en smilende baby!» Jeg holdt på å rive opp døren og kaste meg om halsen på far og rope: Ja, akkurat slik føler jeg det! Men jeg listet meg inn på mitt eget rom og gråt meg i søvn. Far, far –

De ville sende meg på et høyfjellshotell sammen med en venninne, eller på en tur til utlandet, for at jeg skulle bli frisk nok til det.
Men det skulle aldri skje, nei, aldri – det visste jeg alt da. Kunne jeg svikte barnet mitt? La dem skrape det ut og slenge det i søplebøtta, eller kanskje bruke det til vitenskapelige eksperimenter? Jeg har les t at det kan gråte – å, Gud, jeg kan det ikke. Heller vil jeg dø sammen med det enn å leve med noe slikt hengende over meg.

Jeg trosset igjennom at jeg skulle få være alene i fem dager på hytta. Jeg fikk låne bilen av far. Han kunne nok ikke si nei. Ikke da. Disse brevene blir bare noe usammenhengende rot – det har jeg visst også skrevet før. Men jeg skriver bare ettersom det kommer – ut fra det innerste i meg selv. De er et slags testamente.

Jeg gråt og gråt, forklarte mor og far hvorfor jeg ikke kunne gå med på å «ta det bort» som de kalte det for å gjøre det så hverdagslig som mulig. Men mine grunner veide ikke stort mot deres: familiens «ære», Bents og min utdannelse, Bents foreldre, folkesnakket. Ja, hva ville folk si om den søte og flinke skolepiken som hadde stelt seg slik – bragte skam over hjem og foreldre? Og ødela hele sin fremtid?

Jeg har tenkt det igjennom tusen ganger i disse ukene, og hver gang er jeg kommet til: jeg kan ikke. Jeg ville gå livløs og gledesløs resten av livet. Slik kjenner jeg det.

Vet du forresten hvorfor de kalte meg Liv? Jeg må visst forklare deg det også. Mor fortalte meg det en kveldsstund vi satt ved peisen, bare vi ro. Jeg var elleve år, men det ble en kveld jeg aldri glemmer. Undringen over selve livet grep meg. Jeg husker det hele så godt, kan kjenne stemningen og takknemligheten jeg ble fylt av.
Mor satt og strikket, jeg leste, mens glørne. ulmet i peisen.
Vi sa ikke stort, men kjente oss så glade og rike sammen. «Hvorfor kalte dere meg Liv?» spurte jeg plutselig. Da fortalte mor at da hun var på vei med meg, ble det oppdaget at hun hadde tuberkulose i begge lungene. På den tiden var det en farlig sykdom, og mange av slektningene hennes var døde av den. Legene anbefalte at jeg skulle fjernes. Far og mor snakket om dette, dag og natt, uke etter uke. Det var ikke sikkert mor ville klare det.
Men til slutt gikk de imot legenes råd – de lot meg leve. Derfor skulle jeg hete Liv. Alt gikk bedre enn legene hadde trodd, med mors sykdom også. Vi gråt en skvett begge to, og vi har visst aldri vært så nær hverandre, hverken før eller siden, og
vært så glade for livet.

Den stunden visste vi at det var en gave. Jeg kan ikke forstå at mor kan ha glemt dette. Glemmer alle voksne sin egen ungdom, eller forandrer de seg alltid så totalt? Jeg må skrive litt om Bent også.

Du vet vi hadde hatt «følge» lenge. Vi snakket ofte med hverandre i skolegården på videregående. Bent var ikke akkurat bråvakker eller tøff. Langarmet og hengslet, uordentlig i klærne, litt blek og stille var han. Slik virket han i hvert fall på dem som ikke kjente ham.
Men når vi snakket sammen, fikk jeg et helt annet bilde av ham. Han snakket rolig og tenk- somt, hadde fornuftige planer, var arbeidsom og forsiktig. Iblant ble han ivrig, når han snakket om motorsykler og biler og sånt. Han hadde alltid masse planer, om utenlandsturer, hyttebygging, utdannelse. Vi ble bedre og bedre venner. Han hadde det ikke så forferdelig hyggelig hjemme, tror jeg. De maste så fælt på ham alltid, om lekser og oppførsel, sånn som så mange foreldre gjør. Da jeg hadde vært med ham hjem noen ganger, merket jeg at moren hans ble liksom så på vakt.

Nå forstår jeg jo godt at det hadde hun all grunn til, men hun var så lite åpen og tillitsfull. Bent jobbet hardt i sommerferien, og kjøpte seg motorsykkel for pengene han tjente. Jeg ble med ham på mange turer, både korte og lange, og vi så mange nye steder sammen. Vi badet og gikk turer, satt ved veikanten og spiste nisten vår.

Mange voksne ville vel si at vi var barnslige og umodne, enda de selv ble forlovet i like ung alder! Så endte det slik som det måtte ende. Forelskelsen flammet opp, vi lovet å holde sammen i gode og onde dager. Det var en sensommerkveld i skumringen med fuglesang og sus i trekronene. Verden var skapt bare for oss to. Vi mente det jo alvorlig. Bent ble forandret, fastere i gangen, roligere, mer ansvarsbevisst. Vi regnet ut år og uker til vi kunne gifte oss – det forekom oss som en evighet!
Vi var jo «opplyste», «vi visste» så godt alt om prevensjon, men i det øyeblikk det blir aktuelt, blir man vel litt bevisstløs, tror jeg. Vi ble irriterte og sinte, fortvilte, distrè, uopplagt på skolen, vi kranglet og var rådløse og hjelpeløse.

Da jeg var helt sikker, prøvde jeg å snakke med mor. Hun hadde for lengst forstått det hele, og var minst like fortvilet. «Jeg har gått i spenning fra måned til måned,» sa hun. «Hva gjør vi nå Liv»
«Når dere først er forlovet, er dette hverken synd eller skam,» sa far. «Men vi må jo finne ut hva vi skal gjøre.» Hjemme hos Bent ble det et forferdelig oppstyr.
De laget en masse bråk, bebreidet Bent, men mest meg – som hadde vært så ansvarsløs. Det ble familieråd og drøfting fram og tilbake. Jeg ble sendt til legen, og fikk vite det jeg visste fra før. Så ble det nye rådslagninger – bak min rygg. Bent slo frempå om abort. Da jeg sa at det ble det ikke tale om, ble han blek og taus.

Noen dager senere kom han igjen og snakket lenge om det samme. Jeg skjønte det var foreldrene som stod bak. Til slutt sa han, så hjelpeløs og keitet at jeg ble redd: «Jeg har jo ikke engang penger til barnetøy – da måtte jeg selge motorsykkelen min!»

Motorsukkel 1.

Motorsykkelen!!! Jeg ble så rasende at jeg skrek mot ham: «Veier motorsykkelen mer for deg enn et menneskebarn, ditt barn! Men ta det rolig, jeg trenger ikke pengene dine! Jeg slutter på skolen og får meg en jobb. Jeg prøver å få en Hybelleilighet, og får morstrygd!»
Jeg ble litt hysterisk og sa sårende ting til Bent. I neste øyeblikk gråt jeg og ba for barnet vårt- skulle vi ikke greie dette sammen? Jeg skal spare deg – og meg – for skildringer av alle de scener og samtaler, legebesøk og sosialkuratorer som fulgte. Jeg skjønte bedre og bedre at det var riktig av meg: jeg ville bære frem barnet. Jeg kunne ikke svikte det.

Forholdet mellom Bent og meg ble underlig kjølig. Han var naturligvis under press fra sine, men jeg hadde ventet at han skulle hatt mer styrke og ansvar. Vi var ømskinnet og redde begge to. Foreldrene skulle hjelpe oss, sa de. Alt ble lagt til rette for en rask og grei løsning: abort.

På tross av mine protester ble det ordnet og avtalt. De ventet bare på at jeg skulle innse mitt eget beste. Resten kjenner du til fra det forrige brevet. God natt, onkel Inge. En ny, vond natt – .
|Brev fra liv 8

Tredje brev
Kjære onkel Inge!
Jeg våknet tidlig i morges, svett og utslitt etter en lang, lang natt. Tror nesten ikke jeg klarer å sette den om i ord: litt søvn, litt våken, voldsomme drømmer, angst og uro, likegyldighet, anger, tross, bønn: «Hjelp meg, Gud!» forbannelser og gråt.
Det var som om jeg ble kastet rundt på et hav av opprørte følelser – uten selv å kunne gripe inn.

Jeg våknet grytidlig av mareritt. Solen skinte inn av vinduet. Jeg tok av meg pysjen og lot solstrålene steke på nakne kroppen. Det varmet så skjønt, både i kropp og sjel. Noe av nattens redsler forsvant, og jeg skjønte at det var ikke dette jeg var skapt til.
Omsider sovnet jeg igjen. Solen hadde roer og varmet hele meg. Utpå formiddagen våknet jeg. En stor lastebåt brøt seg vei innover leia med infernalsk larm som ga gjenlyd mellom knausene.
Det var som å våkne til dommedag, og angsten grep fatt i meg på nytt. Men så lenge det er lyst, har den ikke overtaket.

En ting vet jeg nå, onkel Inge: Jeg er sterk nok til å greie hva som helst – bare kjærligheten fikk leve, den kjærlighet som tåler alt.
Jeg kunne greie hva som helst bare vi kunne leve sammen og beholde barnet vårt. Mor ville ikke forstå meg, torde ikke kanskje. Men jeg tror nok at far forstod. Han sa ja: «Er dere virkelig glad i hverandre? Kan dere bære byrdene sammen? Tror du dere vil holde sammen hele livet?» Det trodde jeg.

Han ble med til bensinstasjonen da jeg kjørte hit. Da jeg startet, sa han: «Liv, hold motet oppe, jenta mi!» Men han så hjelpeløs ut, stakkar. Allikevel var det som om fars holdning gjorde meg litt lettere til sinns. Folk er så hensynsløse, tror de kan bestemme over andres liv og død.
Jeg kan bli så rasende – men det har jeg jo ingen rett til å være, uten på meg selv. Jeg skulle ha klart Bents foreldre også, hvis bare han hadde slått knyttneven i bordet og sagt:
Det er Liv og jeg som skal bestemme! Liv skal bestemme selv, ag jeg støtter henne! Det er vårt liv det dreier seg om! Jeg skulle ha hoppet av glede og ropt: «Bravo, Bent!»
Men da Bent ga etter, sluknet lyset for meg. Jeg skjønte at dette kunne ikke være virkelig kjærlighet. Og alt falt sammen rundt meg.
Jeg hadde bare vært et leketøy for ham, noe han kunne glede seg over når han hadde lyst på meg. Og barnet? Det var bare en «ting,» – noe som lett kunne skrapes ut og kastes, på NAV`s regning.

Jeg skjønte hvor svak han er, jeg skjønte at han forstod ingen ting. «Stakkars deg, Bent,» sa jeg. «Jeg må nok skuffe både deg og alle de andre. Jeg vil heller dø enn å svikte både meg selv og barnet mitt.»  Så fikk jeg krampegråt og følte meg så svak som et siv i vinden. Jeg var desperat på jakt etter noe som kunne gi meg fotfeste. Men alle som kunne ha ledet meg, gikk forbi med utslukte øyne. Hver dag våknet jeg og speidet etter en liten stripe av håp. Men ikke noe lys er tent for meg.

 

Jeg drømmer hver natt. I dag tidlig, da jeg sovnet igjen, drømte jeg at Bent kom inn til meg. Han hadde sprunget gjennom skogen, var våt og varm, med ivrige øyne ag søkende hender. Jeg ventet at han skulle si: «Liv, vi gifter oss, vi får barnet, det blir nok en råd med alt. Om hele verden protesterer, så står vi sammen!»
Hjertet mitt slo kollbøtter og gleden bølget gjennom meg. Tårene strømmet og jeg prøvet å rope: «Bent! Vi skal leve! Takk, Bent, fordi du ikke dømte oss til døden!» Men jeg fikk ikke frem et ord. Jeg bare kastet meg inn til ham og gråt og han holdt meg tett inn til seg. Men plutselig forandret alt seg, Bent fikk dette tause, bevisstløse heftige over seg, som jeg kjenner så alt for godt. Han hvisket: «Kom, Liv – nå behøver vi ikke i være forsiktige engang!»
Da våknet jeg, våt av svette. Jeg følte meg død allerede, onkel. Jeg eksisterer bare, som en maskin som ikke vil stoppe, enda bryteren er skrudd av.

Med posten i dag fikk jeg klar beskjed. Et lite brev fra Bent. Jeg kan ikke forklare blusset jeg fikk bare ved å se skriften hans, jeg ble varm av glede og spenning. Og samtidig – alle slags stygge og vonde tanker. Jeg torde ikke åpne brevet der, men ventet til jeg kom inn i skogen. Der tok jeg mot til meg og leste det. Kjære Liv, skrev Bent. «Nå er alt i orden. Far og mor kjenner en lege som har ordnet alt sammen med en sosialkurator.
Skjemaene er klare, så du har bare å skrive under. Du behøver ikke være borte fra skolen så mange dager engang. Så kan vi glemme dette marerittet.» På slutten noen ord om kjærlighet og lykke. Men det var tomme ord for meg. Jeg lukket øynene og så Bent for meg som en dommer.

Han stod i retten og leste domsavgjørelsen: – «Jeg dømmer herved Liv og barnet til døden.» Bak Bent stod masse nysgjerrige tilskuere, en grå masse av meningsberettigede, hele den heiagjengen som vil «frigjøre» kvinnen. Der var både menn og kvinner.
Plutselig ropte de alle i kor: «Fri abort er en menneskerett! Kvinnen må frigjøres! Vi krever selvbestemt abort! Legene kan ikke nekte. De abortsøkende må få fortrinnsrett til sykehusplassene! Sykepleierne kan ikke nekte – de abortsøkendes krav står over deres samvittighet! Staten skal betale! Alt skal være gratis!»

Jeg prøvde å rope: «Selvbestemt – hvem er selv?«

Men jeg fikk ikke frem et ord. For fremst i skaren så jeg mor og far, Bents foreldre, lærerne, leger, naboer. Jeg stirret dem inn i øynene. Far bøyde hodet og mors blikk vek unna. En av legene vasket sine hender, mens han mumlet: «Jeg er uskyldig i dennes blod.»
Husverten vendte seg til mor og far og sa: «Blir det småbarn i huset, må dere flytte. Ingen som tåler småbarn her. Hverken barn, hunder eller katter er tillatt i vår blokk.»
«Jeg dømmer barnet og Liv til døden – «jeg hørte Bents stemme igjen. Noen ord kom til meg: «Fader forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.»

Jeg satt lenge i skogen, orket ikke å reise meg for å gå videre. Til slutt sovnet jeg visst. Da jeg våknet med Bents krøllete brev i hånden, gikk jeg og gravde det ned i myra.

Jeg har prøvd å tenke igjennom alt enda en gang. Jeg føler meg som en sirkushest i manesjen – rundt og rundt. Mens jeg satt og skrev dette her nå utenfor hytta, kom en liten puddel bort til meg. Den var så komisk, rørende tillitsfull, så meg inn i øynene og viftet med halestumpen.
Brev fra Liv 3

Fjerde brev
Kjære onkel Inge!
I kveld må jeg fortelle deg litt om Torleif. Hvordan jeg vet at det er en gutt? Jeg bare vet det! Jeg går og små-snakker med ham hver dag. Han ligner bestefar, morfar, vet du. Han het Torleif. Det er lenge siden han døde, men jeg husker ham godt. Han var så trygg. Smilende. lun og fåmælt. Han forsvarte oss alltid, gikk all-tid imellom når noen ville straffe oss. Når jeg satt på fanget hans og han strøk meg over håret, kjente jeg at jeg kunne vinne over hele verden! Og jeg visste at jeg aldri kunne gjøre noe som gikk ham imot.

Jeg ser Torleif for meg i alle mulige situasjoner – en lyslugget plugg som leker med spann og spade i sandkassen, nybadet og duftende, sovende med en bamse i armene. «Pass deg!» skriker jeg, når jeg ser ham på trehjulssykkelen på vei ut mot gaten.
Så er vi på vei til skolen – forventningsfulle øyne og altfor stor ransel. Så er han plutselig ferdig med studiene og står på farten til fremmede land. Han vil hjelpe der nøden hersker, der det er flom og sult og fortvilelse. Han skriver brev til mor – til meg! der han forteller om arbeidet sitt, alt det skrekkelige, og hvordan han prøver å lindre nøden.

Han er jo et menneske alt, med tusen muligheter. Å Gud, om jeg hadde vært et sterkere og helere menneske! Tror du jeg er blitt gal «Aldri, aldri skal jeg svikte deg,» hvisker jeg til ham. «Om jeg så skal dø for det.» Han vil sikkert bli lege, lindre smerte for medmennesker, kjempe for at barna skal få leve – Ja, mor, la meg leve, svarer han.
Da svartner det for meg igjen. Hvilket svar kan jeg gi – jeg bestemmer jo ikke selv. De tvinger meg til noe jeg ikke kan! Nei, aldri svikter jeg barnet mitt, han som blir dømt til døden av sine egne, av alle forståsegpåere. Jeg kan ikke svikte ham uten å svikte meg selv, uten å ødelegge mitt liv, møte de bebreidende barneøynene hver dag: Hvorfor fikk jeg ikke leve? Da heller dø sammen med ham.

Det er bare èn vei å gå, og den er slutten for oss begge. Er det galt å dø sammen med de forsvarsløse, de dømte? I tankene har jeg prøvd alle muligheter. Om jeg dro bort et eller annet sted, fikk meg et arbeide og slet meg igjennom? De ville etterlyse meg: «Liv, 1.70 høy, blond, blå øyne, pene tenner, sist sett ved familiens hytte, kledd i brune cordfløylsbukser, brun skinnjakke, brune støvler. Hun har vært nedfor i det siste. Familien er engstelig for at det kan ha tilstøtt henne noe –«
Politiet ville finne meg fort. Ny skandale! Nei, jeg er kommet inn i en enveisgate hvor det er umulig å snu.

Mor og far sier at jeg sikkert vil få barn siden. Men i alle jeg møtte ville jeg se Torleifs redde øyne: «Mor, hvorfor sviktet du meg? Hvorfor fikk ikke jeg leve?» Jeg ville ikke greie det, jeg er ikke skapt slik. De tror at er barn er et barn, vet ikke at alle er enestående individer
Skulle ønske du hadde vært her nå, onkel, så jeg kunne gråte ut hos deg. Jeg lå i timevis og hulket på sofaen, følte meg jaget både av livsangst og dødsangst. Jeg var så redd, for meg selv også. Er det å svikte Torleif å dø sammen med ham? Er det feigt, en lettvint flukt fra ansvaret? Lettvint er det i hvert fall ikke. Nei, ikke lettvint.

Men jeg går i stykker inni meg snart. Det er så stille utenfor. Veden spraker på peisen. Vinden rusker litt i tretoppene. Jeg føler meg roligere, men det er kanskje bare utmattelse. Jeg tenker på himmelen, på Gud, på om det ernoe etterpå. Om kanskje Torleif og jeg skal være sammen der.
«Tilgi meg, Gud,» skal jeg si. «Jeg klarte ikke livet.»

Himmelen over fjorden er så deilig i kveld, en brannrød vesthimmel som flammer. Nå driver de lette, gullkantede skyene forbi en blek vårmåne. Det er som selve naturen talte til meg om storhet og evighet. – «Etter en rød aften kommer en stormfull dag,» sa far alltid. Angsten tar kvelertak igjen –
Brev fra liv 4

12. uke

Femte brev
Kjære onkel Inge!
Det er ikke gråvær, men ikke riktig klart heller. Det er en underlig stemning i skogen – fuglene synger ikke som de pleier.

Gråværet har overtatt inne i meg også. Det er akkurat som om stormen er dempet litt.   mange minner som myldrer fram i disse dagene.
Er det slik med den druknende, som ser hele livet sitt som en film? Lykkelige, lyse minner dukker opp – en slik lys feriedag, er den ikke mer verd enn hele verden?

Men når livet ligger der uten fremtid, uten håp, er alt grått. Jeg har jo aldri drømt om rikdom, om flott hus og bil, penger og makt og ære. Men kjærlighet har jeg naturligvis drømt om, troskap og fellesskap.

Hit skrev jeg etter at jeg var stått opp. Så orket jeg ikke mer. Tårene bare rant så papirer ble helt vått. Så kom den knugende følelsen i brystet igjen, som en skruestikke som klemmer hardere og hardere. Jeg fatter ikke hva det er.
Men jeg har begynt å forstå at et menneske kan dø av sorg. Det trodde jeg ikke før.

Denne skriveblokken er som en skriftestol for meg. Her har jeg kontakt med et menneske, det er ingen som avbryter meg, snakker «fornuft» med meg. jeg orket ikke sitte inne og skrive lenger, gikk ut uten frokost og alt, fulgte stien ned til stranda, hele naturen var en protest mot mitt eget indre. Den friske vår  luften, duften av skogbunnen, eimen fra sjøen, fuglesang og alskens låter – alt priste livet og dagen. Men inne i meg lever bare døden. Jeg bie sittende på en knaus på stranden, så på stein og skjell og tang og småfisker.

Plutselig fòr det gjennom meg: Ville det ikke være lettvint bare å gli ned langs berget, trekke lungene fulle av sjøvann? Det ville bare ta sekunder, så var alt forbi. En vanlig drukningsulykke, Ingen ville få vite noen ting. Enkelt og greit for alle parter, Ingen øyenvitner.
Vet du onkel, jeg hadde ikke mot! Tankene fant hele tiden andre ting å beskjeftige seg med – se på blomstene, Liv! Hør på fuglesangen, bølgebrust, lyset på himmelen. Tenk på barnet ditt, Liv! Så forvirret kan et menneske bli. Jeg tror det er noen skruer som har løsnet inne i meg så alt går på en snurr, rundt og rundt. Så her sitter jeg og skriver igjen.

Prøvde å spise litt, men måtte ut og kaste det opp. Jeg må prøve å finne tråden igjen – hvis det var noen tråd, da. Jeg tenkte på de virkelige verdier i liver, på prioriteringene. Jeg kunne så godt være fattig, jeg ville bare så gjerne få oppleve kjærlighet og varme, få se barna mine vokse og utvikle seg, lære dem å snakke, å gå, å forstå, lære dem tillit til andre, til livet, til sannhet og troskap.

Jeg kunne visst ha skrevet en hel bok til deg om dette, onkel. Men så rart er det: selv om alle mine drømmer er knust, så kan jeg ikke la være å tro på dem for det. Jeg tror på livet selv om jeg vil gjøre slutt på det! Og samtidig som jeg skriver det, sier jeg til meg selv: Idiot! Har du noe med å uttale deg om livet, du som ikke engang kan makte din egen situasjon!

Far skriver ofte til mor når han er ute og reiser. Hun gjemmer disse brevene som gull, tar dem fram og leser dem om og om igjen. Slik har det vært i over tjuve år. Jeg vet nok at de ikke har hatt det så lett alltid, sykdom og lite penger, og vanskeligheter med oss.
Naturligvis var de ikke enige alltid, og de kunne jo ofte være lei seg. Men ingen ting har klart å gjøre ende på kjærligheten mellom dem. Jeg leste et av brevene en gang, det lå fremme. Og var en slik kjærlighet jeg har drømt om, så full av ømhet og omsorg – etter så mange år.

Slik må kjærligheten være, usynlig til stede, ligge dypere enn alle skiftende stemninger, Ikke misforstå meg – jeg vet jo godt at mennesket ikke bare er sjel og ånd, Jeg er jo det beste bevis på at vi har en kropp også, som har behov for ømhet og kjærtegn, men jeg vet, jeg har jo sett det, at det går an å samle all slags kjærlighet i et brennpunkt.
Vi begynner bare så galt, vi tror at det bare er kroppens behov som skal tilfredsstilles, og vi oppmuntres av alle slags sex-profeter og pengespekulanter som ikke vet hva et menneske er. De som sier at sex er kjærlighet. Som vi misbruker ordene!  Unnskyld meg, onkel Inge. Jeg blir så rasende når jeg tenker på dette, jeg bare rabler ned alt som faller meg inn, alt som bobler og bruser i meg.

Men det står klart for meg nå: En kjærlighet som ikke vil ta følgene av samlivet, en kjærlighet som ikke også omfattet barnet, omfatter det med ømhet like fra unnfangelsen – selv om den ikke akkurat var planlagt – er ikke kjærlighet. Det er bare tomme ord, falskhet, platthet, egoisme, sex, feig flukt fra ansvaret.

Unnskyld ordgyteriet mitt. Men om det ble mine siste ord (og det blir det jo), kunne jeg ikke trekke dem tilbake. Jeg vil og kan dø på det. De får si så mye de vil etterpå at jeg var utilregnelig, nervevrak, hva de vil. Men altså: Jeg drømte om at Bent og jeg skulle få det slik som mor og far hadde det. Å Gud, jeg er så elendig. Kunne jeg bare gråte meg inn i døden med barnet mitt. Sovetabletter kanskje? Men nei, nei – Enda et forsøk på å forklare hva jeg ville:

Jeg kunne slutte på skolen, få en jobb, tjene penger, sy babyutstyr, stelle i stand kurven, vente og glede meg. Jeg kunne ha arbeidet til Bent var ferdig med sin utdannelse. Vi trenger jo ikke stort. Når han var ferdig, kunne jeg ha begynt igjen. Det er mange som har gjort det før oss. Vi kunne ha fått et lite krypinn, en gammel leilighet og pusset opp – Drømmer, drømmer -. Det er ingen fremtid mer for oss.

Du skulle ha vært her, onkel Inge. Iblant har jeg følelsen av å rope i en ørken. Ingen hører, ingen svarer. Kanskje brevene kommer bort også, så du aldri får dem, ikke mor og far heller. Da får dere aldri vite noe om meg, om Liv.
Brev fra liv 5

Sjette brev
Kjære onkel lnge!
I kveld ble jeg redd for alvor, Ikke for noen ting utenfor. De første dagene var jeg redd selve stillheten, ensomheten – den forsterket trykket inne i meg. Men nå er det ikke slik lenger. Ensomheten er blitt en venn som hjelper meg til lære meg selv å kjenne. Jeg ser liksom meg selv i et annet ly, nå, prøver i væte objektiv, finne årsaker og virkninger.

Men det jeg ble så redd for, var at hverken du eller noen andre skulle kunne forstå meg, at dere ikke har noen forutsetninger for å forstå meg. Og da ville alt være forgjeves. Da ville du ikke kunne hjelpe andre som har noen av de samme tanker om alt dette som jeg.

Hvis du ikke forstår meg, kan du jo ikke forstå alle de andre som går med tanken om å ta livet av seg. Og det er ikke få det vet jeg, og det har jeg lest. Mange klarer det jo også. Det er dette jeg er redd for at du har ganske andre oppfatninger av mennesket, av abort, at du også vil si: Jenta trenger nervetabletter, snart er alt i orden igjen. Men hvis du ikke hører mine hjerteslag nå, hører du heller ikke alle de andre tenåringenes fortvilte rop, om forståelse, kontakt, deres desperate forsøk på å finne fotfeste i dette harde voksensamfunnet, dette velferdssamfunnets drepende barne -fiendtlighet. Hva skal vi med trygder og tiltak, med stipendier og lån, all den nåde som egoistiske, maktglade politikere tilbyr på torvene i valgår – hvis ingen hører hjerteslagene fra det enkelte menneske?

Hvorfor blir de aldri trukket til ansvar for sine langtidsplanlegninger, alle disse politikerne? De som plasserer menneskene i kjempe -maurtuer og glemmer at barna er landets fremtid. Dette er ikke et nødskrik fra meg, onkel Inge. Det er for sent for meg. Men alle de andre du høre på meg! Jeg har venner i drabantbyene, der er blokker og gater, smale plener med adgang forbudt, parkeringsplasser i asfalt og betong for status-symbolene – men barna er det ingen som har tenkt på – tusenvis av barn! Snart er de tenåringer, snart er de voksne, og det er de blitt i denne tomheten. Hvor mange av dem skal søke litt trøst og varme hos hverandre, hvor mange skal bli gravide, hvor mange skal velge abort eller = selvmord?

Jeg er redd. Jeg tenker på dem alle, de tusenvis av barn og ungdom. Jeg er redd for at ropet mitt ikke er noe rop – at ingen skal høre det. At alt er forgjeves. Jeg bare gråter, vet ikke hvor lenge kjære onkel, jeg er lukket inne i en frysende ensomhet, bare med barnet – som ennå lever – som eneste varmende liv, og det vil de ta fra meg.

Men jeg er ikke ferdig ennå. Gir ikke opp troen på at du skal forstå. Og at du kan gjøre noe for de andre. Svangerskapsavbrytelse, heter det så fint, Jeg vet veldig mange unge som deler mitt syn på det, men de har ikke noe valg. De får ikke ordet, blir ikke spurt, blir ikke hørt. De følger strømmen bare. De voksne dytter på dem seksualundervisning, de fyller kioskene med porno og sex -opplysning. Pengespekulantene dytter på dem sex- og voldsfilmer, så alle instinkter som burde ha fått utfolde seg langt senere, fått modne, tennes og blusser opp alt for tidlig, før de kan bære et ansvar. Når det så går galt, jaget de oss til abortnemnda.

Overdrivelse, mener du vel. Jeg kjenner problemet fra innsiden, onkel, så du må tro meg. En gang må forbannelsen ramme dem som høkret med oss som billigvare – og så skjøv oss utfor stupet. Vent noen år – til samfunnet består av få barn, få unge, – bare gamle i dyre boligblokker, innført arbeidskraft.
Hvem skal betale trygdene? Den generasjon som skulle ha berget oss, ble ikke født. Den ble skrapt ut og suget ut – 14.000 pr. år, har jeg lest.
Det blir nesten 300.000 i en  tyveårsperiode, og kanskje mange, mange flere. Jeg synes samfunnet setter dødsstempelet på seg selv. I kveld ble jeg redd for alvor – at du ikke skulle forstå meg. Hvis jeg bare kunne få samlet alle de uklare tankene mine. Klarer jeg ikke det, er alt forgjeves.

Et foster er et menneske. Enklere kan jeg ikke få sagt det. Og et menneske har ingen lov til å drepe.

Både Gud og mennesker forbyr å ta livet av noen. Det er straff og fengsel for å ta livet av et menneske! Et foster er et menneske – det mest hjelpeløse menneske i verden. Det er ufattelig hvordan politikerne kan snakke seg bort fra dette faktum. Barn kan ikke drepes. Voksne kan ikke drepes.
Gamle kan ikke drepes. Ingen kan kreve dem fjernet ved nemnder og leger lønnet av samfunnet. Men barnet mitt kan fjernes – fordi han ikke er født. I kveld er jeg redd. Hvem er det de vil fjerne? En lege, en vitenskapsmann, en forfatter, en stats- mann en redningsmann for oss alle?

Men barnet mitt, nei det behøver ikke å bli noe stort, noe geni, bare et menneske. Det gir ham rett til å leve, både før og etter at han blir født. Forstår du nå hvorfor jeg er så redd i kveld, onkel Inge? Du må forstå.
Nå skal jeg betro deg noe. Lenge før jeg visste om mitt eget barn, leste jeg alt jeg kom over om abortspørsmålet, i aviser, tidsskrifter og bøker. Jeg har snakket med to leger etter at dette hendte meg, jeg har diskutert med jevnaldrende jenter og gutter. Jeg har med meg hit masser avisutklipp, jeg har limt dem inn i forelesningshefter.
Jeg har lest dem om og om igjen, tygget på argumentene, stilt opp lister for og imot. Men diskusjonen er avsluttet – for mitt ved kommende i hvert fall. Intet argument, ingen ordflom kan bortforklare og gjendrive dette:
Et foster er et menneske. Er det nødvendig å si mer? Jo, et menneske skal få leve. Om dette menneske blir fattig eller rik, om det blir begavet eller ikke, det vet jeg ikke.
Men det må få leve. At vi har plass til dette mennesket i samfunnet vårt, det vet vi alle. Hvis vi bare avskaffet leve- standarden som vår store Gud – ikke bare pratet om å dele med hverandre, men virkelig gjorde det. Jo, et menneske skal få leve.
Om dette menneske blir sykt eller friskt, vet vi jo ikke. Men vi vet at det er et menneske. Og det skal være. Nok for oss.  Mer er det visst ikke. Men jeg tror at du vil bringe brevene mine videre til andre.

Først og fremst til Bent. Så til mor og far. Så til alle du vet og kan nå. Kjære onkel Inge, jeg vet at du vil gjøre det. Nå må jeg snart slutte. Det er blitt sent på kveld. Jeg har hverken spist eller hvilt i dag. Spenningen sliter meg helt ut. Pennen bare fyker over papiret etter som tankene dikterer. Men iblant overmannes jeg av tretthet, det er som om både kropp og sjel lammes og det mørkner for øynene. Jeg kommer på noen ting til som må være med. Øverst i artikkelbunken min ligger det en uttalelse av en lege. Han skriver: -. Kirurgien var

«Jeg tok sikte på å spesialisere meg i kirurgi, men etter noen få år kuttet jeg ut og gikk over i en annen gren av lege-yrket. Jeg skulle tro jeg har omlag 1.000 liv på min samvittighet interessant og givende.

Men en lege skal redde liv, ikke ta dem. Fremdeles plages jeg av tanken på disse tusen liv. . .»  I utklippsboken min vil du finne hele artikkelen, hvis du vil lese resten. Boken legger jeg øverst i den brune bagen min, så du lett kan finne den.

Et annet klipp, av et intervju med en annen lege. .,-. . . «det meste av barnebegrensningen er en sosial og moralsk fallitterklæring. Store tall viser at de siste 50 % i en barneflokk er de mest intelligente. Mange av geniene som har levd, ville ikke hatt en sjanse til å komme til verden i dag.  Vi aner ikke hvor dumme vi er. Generasjonen som skulle ha reddet oss, er ikke sluppet inn på livets arena. – – – «  Eller noe sånt, det er visst ikke helt ordrett.

Til slutt i dette rotet noe som jeg har lest ustanselig i denne tiden. Det er to ting som jeg har funnet i hver sin avis. Det første var et sitat fra Bibelen, fra det som kalles Salmenes Bok: .. »Dine øyne så meg, der jeg ennå var foster, og disse ting var alle sammen skrevet i din bok. Dagene var bestemte, før en eneste av dem var kommet.» Det var visst en prest som skrev et innlegg i abortdebatten.Er det ikke noen underlige ord?
Det andre er undertegnet «Petra». Stakkars Petra, jeg synes så synd på henne. Det heter

LEGAL ABORT             
 Natta er jeg redd!
I natta kryp angsten fram.
Angsten og angeren!
Tankane krinsar støtt om det same –
alltid det same:
Eg skulle bli mor i oktober!
Det er ikkje meir!
Det døde ufødt.
Lovleg abort.
Uønska den dagen det skjedde.
Men der kom nye dagar!
I natta ropar det på meg.
I draumen tek eg det inn til meg.
Men vaknar i angst og pine.
I natta kjenner eg lengten
som verk i tome armar.
Petra

Brev fra Liv 6.

 

Syvende brev.
Kjære onkel Inge!Kjære Bent. Kjære mor og far.
Fremdeles skriver jeg til deg, onkel Inge. Nå er det nesten som om du virkelig satt på den andre siden av bordet her, følger pennestrøkene og lytter. Dette brevet blir visst annerledes enn de andre. Det er det siste nødskrik fra en som er dømt til  døden, til dem som sa de elsket meg, og som jeg har vært så glad i. Jeg håper skriften er leselig – skjelver så på hånden. I dag. Det er som om jeg er grepet av en slags lammelse. I natt ville jeg sove på tabletter. Men jeg sov halvvåken. Nå våker jeg halvsovende, i en grå døs.

Natt etter natt pines jeg av urolige drømmer. Også om dagen er det som om jeg drømmer iblant, jeg kjenner meg slitt i stykker, på rek i en stri strøm.
Solen flommet inn gjennom det store vinduet i morges. Noen fluer surret i vinduskarmen. Stillheten klemte seg inn til veggene. Ingen ropte at jeg måtte stå opp, ingen vekkerklokke, ingen telefon, ingen legebeskjed.
Det brusende fuglekvitteret utenfor var som en musikk – som prøver å synge meg tilbake til livet. Så snart jeg har skrevet ferdig dette, kjører jeg herfra. Den siste natt og den siste morgen på hytta er slutt, den siste i livet mitt. Morgenstemningen utenfor håner dødsstemningen inne i meg.

Når jeg skjelver sånn på hånden, kommer det sikkert av en drøm jeg hadde i morges. Sannheten er at hver dag, hver time på dagen, har jeg ventet på deg, Bent. Jeg visste jo at du ikke kom. Du hadde ikke tid. Du mente vel at brevet ditt var klart og greit. Kanskje hadde du ikke mot til å komme?
Allikevel – jeg har ventet helt til nå. Han haiker i kveld, tenkte jeg, eller han slenger seg på motorsykkelen, råkjører forbi alle, braser ned skogsveien her, slenger sykkelen på en stubbe og stormer inn til meg. I tusen variasjoner har jeg drømt om dette. I går, den siste kvelden, satt jeg til midnatt og ventet. Hver gang jeg hørte en bil, begynte jeg å skjelve. Og da en motorsykkel braste oppover bakken like ved her, ble jeg nesten fra meg av spenning. Men det var en ung gutt med en jente bakpå. Gutten lignet deg, Bent.

Så kom gråten igjen. Bent, hvorfor kom du ikke? I morges kom du til meg, Bent, i en drøm. Du banket på ruten med en kvist. I halvsøvne prøvde jeg å svare: Ja, Bent, nå kommer jeg og lukker opp! Men du hadde hastverk.
Du kastet deg mot døren så låsen ble revet ut og stormet inn. – Jeg hadde ikke tid til å vente, sa du. Du har rett, Liv, sa du. – Saken er avgjort. Vi kan få leilighet i onkels hus, hører du, Liv! I drømmen var du blitt en voksen mann, Bent.
En mann med ansvar og handlekraft, som torde vedstå deg dine handlinger, ta følgende av vår kjærlighet. Men i neste øyeblikk var du en blind mann som pekte med en hvit stokk mot en mørk sky og forsvant mens du ropte: Hører du meg, Liv!

Plutselig våknet jeg helt og spratt opp, dro gardinene til side og ropte: Ja, Bent, jeg hører deg! Jeg visste nok at det var en drøm. Men likevel trodde jeg at du hadde banket på ruten. Jeg fløy på dør og ropte: Bent, jeg hørte deg! Jeg gikk rundt huset og ropte på deg. Så ble jeg redd for at det var sant, at du hadde vært der uten å få meg våken, kanskje gått en tur ned til sjøen? Barbent sprang jeg ned dit. Bak båtene hørte jeg en som skrapet og banket. – Bent, ropte jeg.

Mannen bak båten reiste seg og så forundret på meg. Det var den snodige naboen vår, som ofte arbeider fra klokken fem om våren. Han smilte. – Jeg heter Karsten, jeg, sa han – Leter du etter noen? – Ja, jeg leter etter Bent, sa jeg. – Han har lys genser og joggesko. Han banket på vinduet, men jeg våknet for sent, eller kanskje han har gjemt seg for moro skyld. – Gjemt seg for deg? Da må gutten være spenna gæl`n, sa mannen.

Da jeg kom opp fra sjøen, gikk jeg enda en gang rundt huset og så etter deg. Da fant jeg noe fryktelig. Nedenfor vinduet på soverommet lå en liten fugl. Den ene vingen var brukket. Da skjønte jeg hvem som hadde skrapet på ruten.
Det var sikkert en hauk som hadde forfulgt den. Så hadde den kollidert med treet, streifet vinduskarmen og brukket vingen. Den var ikke helt død, jeg hørte hjertet slo svakt. Det ene øyet var skadet også. Det var for sent å hjelpe den.
Jeg la fuglen mellom myk, grønn mose, med hodet vendt mot soloppgangen og den skadde vingen på plass. Ved siden av den la jeg noen små blomster. Da jeg kom tilbake litt senere, var stakkaren sunket helt sammen.
Nei, Bent, du kom ikke. Det var vel kanskje min egen skyld også. Jeg skulle ha forklart alt bedre, om hvorfor jeg ikke kunne gå med på å «ta det bort,» som du også kalte det.
Men jeg klarte det ikke – det var som å rope ut i ørkenen. Vi snakket jo sammen i timevis, uavlatelig – jeg fortalte deg om alle mine tanker og følelser, min samvittighet, mitt håp for oss og barnet. Iblant trodde jeg du forstod meg.
Men for det meste var du jo i en helt annen verden, en verden hvor hverken barnet eller jeg hørte hjemme. Men ga jeg opp for fort? Til slutt følte jeg meg helt avmektig. Om jeg brukte hundre timer og ti tusen ord, ville du ikke forstått meg. Det ville ikke ha nyttet. Du må tilgi meg Bent.

Mange ganger i disse dagene og nettene har jeg forbannet den dag jeg ble født, og like ofte forbannet deg av et forbitret hjerte. Og allikevel – jeg er jo så skrekkelig glad i deg. Jeg trodde jo på deg, Bent, stolte på deg. Alt jeg hadde, ga jeg deg, alt var meningsfylt for meg. Og jeg ville ikke ha unnvært noen av våre opplevelser. Derfor takker jeg deg allikevel, Bent. Du var øm og varm, og jeg var full av mot og livslyst. Du ville jo ikke svikte, du ble tvunget til det. Jeg savner deg så fryktelig, Bent. Du kom ikke til meg mens jeg var lukket inne i denne forferdelige ensomhet. Jeg tilgir deg, Bent. Så må du også tilgi meg. Så er alt forbi.

Jeg har sett på sommerfuglene utenfor. De er også for tidlig ute denne våren. I gul, skinnende sommerdrakt flagrer de forbi mellom blomster og løv. Men de lever bare i noen dager. Men vi er vel mer enn sommerfugler? Har vi ansvar for hverandre, for jorden, for våre barn? Er ikke en sjel mer verdt enn hele verden? Og møtes vi engang i en annen verden? Det er det eneste jeg kan håpe på nå.

Nå ber jeg bare om styrke til veien er slutt. Hva skal jeg si til deg, mor? Det må bli en takk, det også, for lyse barndomsminner, for alt ditt strev, all din omtanke. Jeg skjønner jo at din angst for meg kommer av at du er så glad i meg. Du trodde du ville beskytte meg – mot verden. Du var uselvisk – men meg, og barnet mitt, kunne du ikke forstå. Og jeg, jeg kunne jo ikke forstå din innstilling. Så gled vi fra hverandre og levde til slutt med en avgrunn mellom oss. Nå kan intet bli annerledes. I disse brevene får du den forklaring jeg makter å gi. Du vil bli for- tvilet – jeg er fortvilet, men jeg kunne ganske enkelt ikke la dem ta barnet mitt. Og når alle dører lukker seg, hva står da tilbake? Kanskje du forstår nå, mor.

Nå har jeg tatt pause i skrivingen igjen. Det lille jeg hadde med, har jeg satt inn i bilen. Hytta er ryddet og ren. Den søte lille vasen er full av blåveis. De visner nok snart, men akkurat nå er de så nydelige.
Jeg gikk en tur til sjøen igjen, gjennom skogen mot høyden. Sjøen lå speilblank, måkene flakset og skrek ute på holmene.

Bare noen ord til deg, far. Du vil sørge over meg. Men hadde jeg noe valg? En kveld trodde jeg du forstod meg, jeg hadde lyst til å kaste meg om halsen på deg og rope: «Far, du skjønner det nok!» men jeg hadde ikke mot. Jeg hadde alt resignert.  Allikevel – takk, far. Så må også du prøve å tilgi meg.

Kjære ikke sørg over meg. Mitt liv er ikke så mye verdt, ikke mer enn barnets liv. Vi hører sammen, vi to – og vi er to mennesker. Jeg er 18 år, og han, stakkar, han er ikke født ennå. Men han har fått hender og føtter alt, og han vokser for hver dag. Kanskje han ville ha lignet bestefar. Det er jo alt fastlagt hvordan han skulle bli. Og om noen måneder ville jeg hatt ham ved brystet.
Nå vil jeg låse døren og kjøre på hjemveien. Vi kjørte den veien ofte sammen, far, og jeg. I dag kjører jeg den alene. Nei, ikke ganske alene. Jeg kjenner alle svingene, og skal nok vite og velge den rette, svingen mener jeg, den sikreste i mitt tilfelle. Jeg har prøvd i være ærlig mot meg selv i disse dagene. Og vil også være det nå.

I denne siste timen kryper en svakhet innover meg. Jeg kan ikke for det. En svakhet som jeg trodde disse dagene skulle helt ha gjort meg fri fra. De hamrende slagene i mitt hjerte møter liksom min beslutning, om utslettelse i et voldsomt opprør. Hjertet slår for livet, for vårt liv, hans og mitt, for alt som er blod, legeme. Det å være.
Men jeg må ikke la meg forvirre. Slagene åpner ikke veggene som har lukket seg rundt meg. Bare en katastrofe kan sprenge dem. Ja, nettopp en katastrofe. Jeg må være sterk.
Liv.
Brev fra Liv 7

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

                                                   DET KUNNE IKKE JOHAN
Johan var flink med hammer og sag. Da vi en gang trengte en snekkerkyndig mann sendte vi bud på han. Les mer

MINNENES MELODI.
Skinnende minner fra bardom og ungdomstid.

Ved årsskifte blir det litt ekstra mimring for mitt vedkommende. Kanskje har det med alderen å gjøre. Det er slettes ikke bare gode minner selvfølgelig.
Men da er det viktig at gleden over de gode demper de som ikke er så bra.
Det sies at eldre ofte går i «barndommen» ja, det er mulig, i alle fall når det gjelder minnene.

Bestemor 2Bestemor er en av de som får minnene til å skinne. Hennes omsorg og trøst, hennes smultringer og kromkaker. Hennes hviskende fortellinger mens bestefar sov middag.

Den største skinnende ungdomsminne og glede er da jeg fikk hjelpe pappa til tro Jesus.
Han fikk straks sterk trang til å vitne og vinne andre for Jesus.

Han var anleggsarbeider på Norsk Hydro på Herøya. Der ble han med i «Andaktsmusikken.» En gruppe menn som sang i spisepausene rundt om på det store fabrikkområdet. (Pappa bak til venstre.) Etterhvert overtok han som leder.
Andaktsmusikken. Herøya.

På hans dødsleie fikk jeg synge to vers av sangen han var så glad i:
«Å at jeg kunne min Jesus prise Som jeg at hjerte dog så gjerne vil fordi han ville slik nåde vise og byde meg sitt himmelrike til «
«Snart er du hjemme og står for tronen, hva gjør det da om solen har deg brent, når hytten faller* så få du kronen, Og all  din trengsel er for alltid endt».
IMG

INNETID. LESETID

Høsten er her for alvor her. Ja, vi har alt hatt noe snøfnugg.
Det blir mye lesing. Leser disse nå:

Bøker 29.11.18

Boken «Det store puslespillet» Er bok om hvordan Bibelen ble til med det innholdet vi har i dag.
Boken i midten handler om strategisk virksomhet uten konkurranse.
«De nye vinnerstrategene.»
«Et helt halvår» kjenner du kanskje, den er filmatisert. Er første bok av flere.

Takk at du vil være min gjest i på FaceBook-siden himmelhavet og bloggen: himmelhavet.no

Håper du får en fin adventtid med forberedelser til den stor Høytiden.

.Hos j.p.Gundersen

Balonger 1.
80.

Utrolig at jeg alt er 80, men når jeg ser på kalenderen og dåpsattesten må jeg jo tro det. Et langt, slitsomt, vanskelig, men spennende godt liv så langt.

Les mer

<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<
BESØK PÅ BLOGGEN  2018
August
5.739
<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<<

LEGAL ABORT

Natta er eg redd!
I natta kryp angsten fram.
Angsten og angeren!
Tankane krinsar støtt om det same –
alltid det same:
Eg skulle bli mor i oktober!
Det er ikkje meir!
Det døde ufødt.
Lovleg abort.
Uønska den dagen det skjedde.
Men der kom nye dagar!
I natta ropar det på meg.
I draumen tek eg det inn til meg.
Men vaknar i angst og pine.
I natta kjenner eg lengten
som verk i tome armar.
Petra.