kirke-2

I KIRKEN

Er tidlig ute.  Forsøker å roe ned, men det er ikke så lett.
DET er høy-lydt skravling som på kafè. Men så blir vi bedt om å være «stille for Gud». Bra. Stille er greit forstått, men «for Gud?» Hva betyr det? Skal vi tenke på Gud, eller be til han? Til det får vi ca. 30 sek. Det får jeg ikke til.
BEKLAGELI G begynner tankene å vandre helt andre steder, men forsøker i alle fall å begrense dem til kirken.
KIRKEN? I Bibelen betyr det menigheten og ikke huset.
ORGELET sette i gang og vi synger. Presten har som regel valgt sanger som passer til prekenteksten.
MEN så – Inn kommer en prosesjon. Først bæreres korset så kommer dåpsfølget og til sist presten. Alle reiser seg. Hvorfor skal vi det? Reiser vi oss for korset, barnet eller presten? Hvem vet?
Det passer godt at dåpen kommer først, vitner om at dåpen er inngangen til Guds rike.
Døpefont 1

BLANT dåpsfolket er nok mange er ukjent med liturgier, i hvert fall de vi har i kirken. Da er det bra at presten sier når vi skal stå eller sitte.
VI ER ikke mange, 40 – 50 kanskje, vel og merke når det ikke er dåp, for da fylles kirken av dåpsfolk som en ikke ellers ser i kirken.
Men ellers, hvorfor så få? Innenfor «menighetsgrensene» bor det her over 20.000.
GRENSENE er trukket opp av kirkemyndighetene som grenser til andre menigheter innenfor Den norske kirke.
MEN hører disse til kirken? Til menigheten? Mange har ikke satt sine ben i noen kirke, Andre bare ved dåp, konfirmasjon og begravelse. Men merkelig nok «tilhører» de fleste av dem kirken, ja, over nesten 70% sies det, i kraft av dåpen.  EN liten sangstrofe kommer meg i hu: «av døpte vrimler stad og land, men hvor er troens brann» (Nr.524 i salmeboka)
NÅR vi er så få, hvorfor kan vi ikke, som før, knele ved alterringen? Det å gående dyppe brødet i vinen skulle være et unntak og ikke regel, men nå er unntaket blitt regel.
I LITURGIEN er det noe jeg stusser på; Nå synger vi «Du Guds lam som bærer verdens synder – – «.  Før sang vi «Du som bar all verdens synder   – – «, (og det synger jeg fortsatt.) At han bærer er nåtid. Men som kjent skjedde dette for over 2000 år siden.
Det står da vitterlig at det har han gjort en gang for alle, og det fikk Han svi for. Se her: Hebr.7,28. Joh.1,29. 19,30.  
NOEN REAGERER på at barn er med til Nattverden, en sa: «De skjønner jo ingen ting» hvorpå jeg spurte, «skjønner du?» Svaret uteble. Et mysterium kan jo ikke forklares. Men kanskje presten eller andre kan si det til menigheten.

PREKENEN.
Det viktigste er at den er i samsvar med Guds ord.  Dessverre er framføringen av den ofte elendig. Har de ikke pedagogikk og prekenlære på presteskolen?
NÅR predikanten / presten – Innleder med hva søndagen i kirkeåret heter og hvorfor, og / eller bruker mye tid på å fortelle hva dagene offer / pengene går til eller.  Dette og andre ting som er dagens tekst prekenteksten uvedkommende tar ofte så lang tid at tilhørerne har fått nok, og «faller av»
NOEN har fått det for seg at de i prekenen må innom alle tre av dagens tekster. Da blir det mye rot og kunstige overganger synes jeg. Det blir ikke lettere å følge med når presten gjør «krumspring» fra tekst til tekst.
SKJØNNER presten at tilhørerne ikke følger med og hvorfor? Finnes det i tilfelle noen som kan hjelpe å si til han / henne hvorfor vi «falt av» og hvorfor?

HVORFOR er det så sjelden å høre navnet Jesus, til tross får at tekstene handler om han. Se her: Luk. 24,25-27. Joh. 5,39. 6,63.
JEG ØNSKER meg mer Kristologisk forkynnelse og at menigheten / forsamlingen blir utfordret. I menigheten sitter det kanskje en som gjerne vil bli en kristen, men vet ikke hvordan.
I en møteserie jeg deltok i ble en spurt: «Bekjenner du deg som kristen? Nei. Hvorfor gjør du ikke det? Det er ingen som har spurt meg!»