SLIK KAN DU BE
Vi selv og våre bønner
William Barclay
Det burde ikke være vanskelig å be. Bønn er den naturligsteing av verden. Den store amerikanske filosofen Villiam James sa det slik: «Det er sagt mye om hvorfor vi bør be og like mye om hvorfor vi bør la det være, men det er sagt svært lite om hvorfor vi ber.
Vi ber ganske enkelt fordi vi ikke kan la det være!» Et tydelig bevis på det er at det faktisk ikke er funnet en eneste folkestamme, hvor primitiv den enn har vært, der menneskene ikke har bedt til en eller annen gud. Bønn er ikke en tillært ferdighet, men en medfødt trang. Når vi presses til bristepunktet, når vi blir fristet over evne, når vi er bekymret eller dypt bedrøvet – ja, da ber vi. Når det er slik, skulle vi da trenge hjelp til å be?
Hvis bønn er noe helt naturlig, hvorfor skal vi da lære å be? Ordet «teknikk» forbindes ikke alltid med høyere verdier, men alle ting har likevel sin teknikk. Det finnes vel ikke noe så naturlig som det å puste, men likevel er det noe som heter pusteteknikk. Man kan puste på en gal eller riktig måte, og vår helse er avhengig av hvilken måte vi puster på. Det er også en riktig og en gal måte å gå på, og det er ikke likegyldig hvilken måte vi velger.
Selv de enkleste og mest naturlige handlinger har sin egen teknikk. Det er ikke annerledes når det gjelder bønnen. Vi har lært å be på en eller annen måte som barn kanskje, men litt etter litt vente vi oss av med å be. Tenker vi over saken og er ærlige, må vi antagelig innrømme at vi sluttet å be fordi vi ikke kunne se at det hjalp. Men den egentlige årsaken er at vi ikke bad rett, vi hadde aldri lært bønnens teknikk. Vi hadde fått en kostelig gave, men vi visste ikke hvordan vi skulle bruke den.
La oss ta for oss noe av det vi kan kalle bønnens lover.
All bønn bygger på det faktum at Gud er mer villig til å lytte til oss enn vi er til å snakke med ham.
Når vi ber, er det ikke en avvisende eller uvillig Gud vi henvender oss til. Gud har gitt oss et uomtvistelig bevis på sin gavmildhet. Det kan vi lese om hos Paulus: «Han som ikke sparte sin egen Sønn, men gav ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham?» (Rom 8,32.)
Lignelser
Jesus har fortalt to lignelser om bønn. De blir ofte missforstått, til stor skade for oss. Den første lignelsen (Luk 11,1 ff) forteller om en reisende som kom til et hus sent på kvelden, så sent at mannen i huset ikke hadde noe mat å sette fram til ham.
I Østen er gjestfrihet en hellig plikt, så mannen gikk til naboen sin, selv om det var sent, og bad om å få låne brød av ham.
Naboen hadde lagt seg og kviet seg for å stå opp igjen, men mannen gav seg ikke. Til slutt var naboen nødt til å stå opp og gi ham det han bad om.
Den andre er lignelsen om enken og dommeren (Luk. 18,1-8.). Det var en gang en enke som oppsøkte en dommer, men denne dommeren fryktet verken Gud eller mennesker. Ingen kunne få hjelp av ham uten gjennom bestikkelser.
Enken hadde ingen penger, men hun maste så lenge at dommeren til sist gav seg.
Disse to lignelsene blir ofte oppfattet slik at bare vi ber lenge og utholdende nok, skal vi få det vi ber om. Bare vi hamrer lenge nok på døren til Gud, bare vi bombarderer Gud med våre bønner, vil han til slutt gi etter og oppfylle dem.
Men det er slett ikke et slikt budskap disse to lignelsene vil formidle.
Lignelse» er et gresk ord som direkte oversatt betyr «noe som blir «lagt ved siden av noe annet». Det kan avledes av to greske ord, det ene: «para» som betyr «ved siden av» og det andre: ballein, som betyr «å kaste». Vi setter to ting ved siden av hverandre for å kunne sammenligne dem. Poenget ved sammenligne kan enten ligge i likheten, eller i kontrasten.. Mange av Jesus lignelser bygger på gjenkjennelse .
Her er ikke Gud sammenlignet med en ubehøvlet og gjenstridig husvert, eller en sta og urettferdig dommer, tvert om. Han settes opp som kontrast til til disse.
Det Jesus vil si, er dette: Hvis en vrang og gretten nabo til slutt beveges til å gi en venn det han ber om , og viss en umedgjørlig og sta dommer gir en enke rett for de hun innstendig ber han, hvor mye mer sannsynlig er det da ikke at Gud, som elsker oss med en fars kjærlighet , skal gi oss alt det vi trenger!
Og nettopp dette ligger i fortsettelsen av det Jesus sier i denne sammenhengen. Han oppfordrer oss til å be, så skal vi få, til å lete, så skal vi finne, til å banke på, så skal vi slippe inn.
Når vi som er onde, vet å gi våre barn gode gaver, hvor mye mer vil vel ikke vår himmelske Far gi oss alt det som godt er! (Luk 11,13. og (Matt 7,11.). All bønn hviler på denne store og dyrebare sannhet.
Det er ikke i tillit til våre rettferdige
gjerninger at vi kommer fram for ditt
ansikt med våre rop om nåde, det er
i tillit til din store barmhjertighet.
Dan. 9,18.
Gud er ikke en våre bønner skal hale godene ut av. Vi skal ikke bryte ned hans forsvar eller undergrave hans motstand. Nei, Gud er mer villig til å gi enn vi til å be. (Matt.7.7-8.)
Men vi må ikke la det bli med det! Det er det som så ofte har vært feilen. Det har ført til at mange mennesker har sluttet å be. Grunnsannheten om bønnen er at Gud er en kjærlig far.
Han er til og med mer innstilt på å høre vår bønn enn vi på å be til ham. Betyr dette at bare vi ber, så får vi, og at Gud vil gi oss alt det vi ber om? Det er nettopp hva det ikke betyr! På dette punkt er det svært viktig at vi forstår bønnens lover.
Oppriktig bønn.
For det første må vi være oppriktige når vi ber. Luther har sagt: «Lyv aldri overfor Gud!» Det er bønnens første bud. Den største fristelsen vi er utsatt for, er å be konvensjonelt og i fromme ordelag om ting vi vet vi burde be om. Sannheten er at vi – i det minste av og til – ville bli rystet, om vår bønn skulle gå i oppfyllelse.
Vi kan for eksempel be om å bli kvitt en eller annen uvane, uten tanke på å skille oss av med den.
Vi kan be om å bli slik eller slik, uten å gjøre det minste for å oppnå det.
Min Gud, jeg vet at du ransaker hjerter og gleder deg over oppriktighet. 1. Krøn. 9,17.
Vi kan be om å bli forvandlet til et helt annet menneske, uten at vi av hjertet ønsker å forandre oss.
Tvert om er vi svært fornøyde med oss selv, slik vi er! Faren ved å be er at vi lett kommer med fromme og innholdsløse talemåter, hvor vi riktignok ber om de rette ting, men ikke regner med å få dem. Det er å lyve for Gud. Vi må ikke be om å få noe som vi ikke ønsker av hele vårt hjerte.
Hvis vi vet at vi burde be om bestemte ting, men innerst inne ikke vil ha, må vi for det første la være å be om dem, da er vi ærlige. Så må vi bekjenne for Gud hvordan det står til med oss, og be ham gi oss det sinn vi ikke kan få av oss selv. Når vi ber, skal vi være bunnløst ærlige overfor oss selv, så vi blir bunnløst ærlige overfor Gud. Gud kjenner hjertets hemmeligheter, og vet når vi bare ber av gammel vane, uten virkelig å lengte etter det vi ber om.
Ansvarlig bønn.
Bønnens annet bud følger naturlig det første og kan formes slik: Bønnen må gjelde noe bestemt. Det er ikke nok å be Gud om tilgivelse, bare fordi vi føler oss nedfor og ulykkelige. Det er altfor lettvint! Vi må nevne våre synder ved navn, og bekjenne håndgripelige feiltrinn for ham.
Det er ikke nok å takke Gud for hans gaver sånn i sin alminnelighet. Vi må regne opp for ham hva det er vi takker for.
Det er ikke nok med noen tåkete forestillinger om at vi gjerne gode. Vi må be ham hjelpe oss nettopp hvor vi svikter, og hvor vi virkelig trenger hans hjelp. Det blir ingen riktig bønn uten selvransakelse. Det er vanskelig og anstrengende, og framfor alt ydmykende.
Mange av oss løper hele livet bort fra oss selv istedenfor å se oss selv som vi er. Når vår bønn ikke alltid er det den burde være, kommer det nettopp av at så få av oss virkelig går inn under selvransakelsens harde disiplin for Guds ansikt. Bønn og selvransakelse hører sammen.
Vi må heller ikke la det bli med dette! Sett at vi virkelig stoler på Gud som på en kjærlig og gavmild far, sett at vi er ærlige når vi ber, sett at vi underkaster oss selvransakelsens disiplin, og så ber om bestemte ting! Kan vi da være sikre på å få alt det vi ber om?
Det knytter seg enda flere lover til bønnen. Rettesnorer som vi ikke må glemme.
Egoistisk bønn
Vi må huske at vi er en del av alt levende liv. Vi er ikke isolerte individer på hver vår øde øy, men vi er deler av et fellesskap og medlemmer av et samfunn, enten vi liker det eller ikke.
Alt det vi gjør, berører andre mennesker. Vi må derfor se i øynene at Gud ikke bønnhører en egoistisk bønn.
Det kan godt tenkes at oppfyllelsen av bønnen vår kunne komme til å skade en annen.
Hvis vi skulle få det vi bad om, kunne det tenkes at det måtte skje på bekostning av det en annen skulle hatt. Vi ber ofte ut fra den forutsetning at vi er verdens sentrum, som om hele verden, og alt som lever, bare er til for vår skyld.
Hvis vi glemmer de andre når vi ber, kan vi ikke vente å bli bønnhørt slik som vi ønsker. Alle mennesker er Guds barn, og i den store familien som hører Gud til, går det ikke an at ett bortskjemt barn får alt det peker på.
Det er ikke i tillit til våre rettferdige
gjerninger at vi kommer fram for ditt
ansikt med våre rop om nåde, det er
i tillit til din store barmhjertighet.
Dan. 9,18.
Enda viktigere er det å huske at Gud er den som alltid vet best. Ikke rent sjelden ber vi i vår uvitenhet om noe som slett ikke ville tjene vårt evige gagn hvis vi fikk det. Det må selvfølgelig være slik
Fordi vi bare er små mennesker, kan vi bare se det som betyr noe i øyeblikket. Vi vet ikke hva som kommer til å skje i neste uke eller i morgen, selv ikke i neste minutt. Vi ligner mennesker som kommer inn på kino midt i filmen, de har ikke sett begynnelsen og vet ikke hvordan den slutter. Det som skjer på filmlerretet er derfor uforståelig.
Bare Gud kjenner fremtiden, bare Gud vet hva som er best for oss. Derfor kan det hende at han hjelper oss best ved ikke å gi oss det vi ber om.
Det er ikke noe mystisk i dette. Det er noe vi opplever hver eneste dag med våre egne barn. Barnet ber om et eller annet, og vi er glade i barnet og vil at det skal være lykkelig. Men skulle vi gi barnet alt det det bad om, vet vi at det ikke ville være riktig av oss, for enkelte ting kunne for eksempel bli farlig for barnet og skade det .
Slik er det også i forholdet til Gud. Vi skal ikke være blitt gamle før vi innser at livet ville vært meget fattigere hvis Gud hadde oppfylt enkelte av bønnene våre. Det er et faktum: Ubesvart bønn eksisterer ikke!
Det er tre forskjellige svar på våre bønner. Iblant sier han: «Ja!» Iblant «Nei», og iblant lyder svaret: «Vent, og se!»
Selv med vår begrensede forstand må det gå an å slå fast at det langt fra ville være til vårt beste om Gud sa ja til alt det vi bad om, og at Gud ofte gir oss det riktige svaret når han ikke lar oss få hva vi ber om.
En gang skal vi få se at ikke en eneste bønn forble ubesvart. Gud svarer oss ikke alltid overensstemmende med våre ønsker, men slik som han i sin kjærlighet og visdom ser er det beste.
Gud gjør ikke det for oss som vi kan klare selv.
Et av bønnens bud, som ikke er til å komme utenom, er dette: Gud vil ikke gjøre noe for oss som vi kan klare selv. Bønnen skal ikke være en snarvei ut av problemene.
Den er ikke et middel til å slippe unna ansvar eller oppgaver som er lagt på oss. Det kan sies på en annen måte: Så snart vi har bedt, må vi skynde oss å sette bønnen ut i livet.
Bønn er samarbeid mellom Guds nåde og våre anstrengelser. Det er når vi riktig anstrenger oss, at Gud gir oss det klareste svaret. Slik vil det alltid være.
La oss som eksempel, tenke på en elev som ikke har forberedt seg så godt til eksamen som han burde. Han kan ha somlet bort tiden, eller brukt den på ting som i seg selv kan være akseptable nok, men som han ikke burde vært opptatt med nettopp da. Så kommer eksamensdagen. Han kommer inn på skolen, får oppgaven utlevert og ser straks at han ikke kan svare på den. Sett så at han bøyer sitt hode og ber Gud hjelpe ham til å klare eksamen!
Det kan ikke kalles bønn. Skulle Gud bønnhørt ham da, ville det være det samme som at han belønnet dovenskapen, eller sa seg enig i den måten han hadde brukt tiden på.
Men sett nå at denne eleven hadde arbeidet flittig hele tiden, sett at han led av eksamensnervøsitet, sett at han meget godt visste løsningen på oppgaven, men svarte galt fordi han var nervøs. Hvis han da bøyde hodet og sa til Gud: «Herre, du vet hvor mye jeg har lest, og du vet hvor lett jeg blir urolig og nervøs, gjør meg rolig og trygg, så jeg kan vise hva jeg kan!» Da er det en bønn som Gud vil høre, dersom den er bedt i ydmykhet. I bønnen møtes Guds allmektige nåde og menneskets ærlige innsats.
Det er svært liten hjelp i å be om å vinne over en fristelse, hvis man på samme tid flørter med fristelsen, leker med ilden og bringer seg selv i en situasjon der fristelsen blir altfor tillokkende.
Det hjelper ikke å be for hedningene, hvis vi samtidig avslår å gi penger til misjonen, slik at evangeliet kan nå ut til dem.
Det har liten verdi å be om at de sørgende må bli trøstet og de ensomme møte oppmuntring, hvis vi ikke selv rykker ut og sørger for de ulykkelige og forsømte i vår nærhet.
Det har ingen hensikt å be for våre kjære og vårt hjem, hvis vi bare fortsetter med å være like selvopptatte og hensynsløse som før.
Hvis vi er syke og går til lege, vil han skrive ut resept på en medisin, foreskrive en diett eller behandling av et eller annet slag. Tar vi oss ikke så pass sammen at vi følger legens instrukser, kunne vi like godt spart oss hele konsultasjonen. Skal vi bli friske, må det et samarbeid til mellom legens viten og mine anstrengelser for å følge hans råd. Slik også med bønnen.
Hvis bønnen bare var et middel til å få Gud til å gjøre det vi ikke gidder å anstrenge oss noe for, ville den være et onde snarere enn et gode.
Gud overtar ikke våre plikter, men han setter oss i stand til å utføre dem. Da Gud talte til Esekiel, sa han: «Reis deg opp på føttene, så vil jeg tale med deg.» (Esek.2,1.) Gud hører bønnen fra den som er åndelig og legemlig innstilt på å gjøre noe selv, ikke den som bare ser livet fra dypet av lenestolen. Langt flere av våre bønner ville bli be – svart, hvis vi ved Guds hjelp var beredt til å gjøre noe for å sette lem ut i livet.
Bønn og naturlovene
Det er enda et bønnens bud som vi ikke får overse: Bønnen beveger seg innenfor de grenser som naturlovene setter for vårt liv. Tenker vi nærmere over det, skjønner vi at det må være slik.
Verden styres av visse,bestemte lover, det er det karakteristiske ved den. Hvis disse lovene ble satt ut av funksjon, ville det hele bli kaos. Sett at en mann ved et ulykkestilfelle falt ned fra 10. etasje av en skyskraper i New York. Sett at han var en from mann som trodde at Gud hører bønner, og sett at han – i det han passerte 20. etasje – sa til Gud: «Stans meg, så jeg ikke faller lenger!»
Da er det en bønn som ikke kan bli oppfylt, fordi mannen akkurat da var et offer for tyngdeloven, og å oppheve tyngdeloven ville si å gjøre slutt, ikke bare på mannens fall, men på hele verden.
Av dette kan vi trekke en viktig konklusjon: Bønn betyr i alminnelighet ikke befrielse fra en bestemt situasjon, men den gir styrke og utholdenhet til å møte en hvilken som helst situasjon. I Genesarehagen bad Jesus om å få slippe å bli korsfestet, hvis det var Guds vilje. Han slapp det ikke, men Gud gav ham kraft til å. møte lidelsen. La oss nevne et riktig dagligdags eksempel på dette.
Noen pleier å be om pent vær, for eksempel når barna skal på tur. Slikt er det galt å be om. Det er de atmosfæriske forhold, og ikke bønnen, som bestemmer været. Dessuten kan det godt være at bøndene samtidig ber om regn for avlingens skyld!
Under slike omstendigheter er den rette innstillingen å kunne glede seg over turen i allslags vær – enten det nå hagler, regner eller er solskinn. Rent instinktivt ser folk på bønnen som et middel til å slippe unna vanskelighetene. Vi kan godt si at dette er den største misforståelsen når det gjelder bønn. Vanskelighetene er til for å overvinnes. Livets lover forandres ikke ved vår bønn, men bønnen gir oss mot og kraft til å kjempe og seire.
Bønn har forskjellige funksjoner
Påkallelse,
Å påkalle vil si å innby eller henvende seg til. La oss gjøre det helt klart hva vi legger i det. Når vi påkaller Gud, betyr det ikke at vi ber ham være til stede når vi ber, for det er han.
Kall på meg på nødens dag,
så vil jeg utfri deg
Sal. 50,15.
Gud er alltid og allesteds nærværende. Det er riktigere å si at vi ber ham hjelpe oss til å forstå at han er nær. Gud er ikke fremmed for oss, og vi behøver ikke å overtale ham til å komme. Han er «nærmere oss enn våre hender og føtter, ja, enn vår egen pust», har den engelske dikteren Tennyson sagt.
Vi har en gammel overlevering av et ord av Jesus. Riktignok står det ikke i evangeliene, men det er meget vakkert. Det lyder:
«Hvor to er sammen, er de ikke uten Gud, og hvor en er alene, der er jeg hos ham»
Løft steinen, og du skal finne meg, klølv treet, og jeg er der.» Når mureren arbeider med steinen eller snekkeren med bordplanken, da er Kristus nær. Når vi påkaller ham, minner vi oss selv om Guds nærhet.
Syndsbekjennelse.
Det vil si at vi innrømmer våre feiltrinn for Gud, forteller ham hvor bedrøvet vi er, og ber ham om tilgivelse. To ting er da nødvendige, to ting som hører sammen:
Vi må ransake oss selv, og når vi gjør det, må vi være absolutt ærlige. Det hender dessverre at vi er dumme nok til å forsøke å skjule våre feil, ikke bare overfor andre mennesker, men til og med overfor oss selv og Gud.
Men Gud gransker menneskets hjerte, han kjenner våre tanker, og ingen ting er skjult for ham.
Kanskje spør vi oss selv: Hvorfor skulle vi bekjenne vår synd for Gud, hvis han allerede vet om den? Hvorfor be Gud om tilgivelse, hvis han virkelig elsker meg og ikke vil noe heller enn å tilgi meg?
Vi har en menneskelig forstand og må trekke våre slutninger ut fra den. Når et barn gjør noe galt, vet foreldrene om det. De vil ikke noe heller enn å tilgi, og de vet at barnet er lei seg for det det har gjort. Likevel er det en uoverstigelig mur mellom barnet og foreldrene inntil barnet kommer av seg selv for å be om forlatelse. Da er det ikke lenger noen mur, bare solskinn og glede.
Slik er det også i vårt forhold til Gud.
«Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett., 1.Joh 1,9.
Vi må føye til enda en ting: En syndsbekjennelse som ikke fører til bedring, er sørgelig ufullstendig. Guds tilgivende kjærlighet må ikke bli en behagelig unnskyldning for å synde videre, men en utfordring vi ikke kommer forbi, en forpliktelse til godhet. Barnet sier: «Jeg er så le i meg. Jeg skal aldri gjøre det mer!» – og vi må si det samme.
Takkebønn,
Det gamle ordet «takksigelse» vil si noe som springer fram fra et hjerte som takker Gud. Vi takker ham for Jesus Kristus, som er hans største gave til menneskene. Vi takker ham for nådemidlene og for det han har gitt oss til hjelp i krisene i livet. Vi takker ham for livets under og vidunder. Men det er enda mer å takke for! Noe av det verste vi kan gjøre, er I ta mennesker eller ting for gitt.
Det er mennesker omkring oss, som er blitt en del av vårt eget liv, deres liv er med vårt. Det skjebnesvangre er at vi står i fare for å se på dem omtrent som en del av landskapet, rammen eller bakgrunnen for vårt liv. Det finnes gaver, som synes så selvfølgelige og omgir oss så regelmessig, at vi glemmer at de er gaver. Vi må aldri glemme å takke Gud for dem. Tenker vi etter hva livet ville være uten de mennesker og ting som er blitt en selvfølgelig bestanddel av tilværelsen, da ville ikke dagen strekke til for vår takk til Gud.
Bønn om bestemte ting,
Jeg tenker her på alt det vi trenger til livets opphold. Denne bønnen springer fram fra følelsen av egen utilstrekkelighet og overbevisningen om Guds allmakt. Igjen blir det spørsmål om selvransakelse, fordi mennesket først må innse at det trenger helbredelse eller hjelp, før det kan be om det.
I slike bønner legger vi fram for Gud alt det vi håper på og drømmer om. Hver gang vi kommer fram for ham med våre ønsker, avsløres deres egentlige karakter.
Vi kan komme til å oppdage hvor bagatellmessige de er. Det hender rett som det er at først når vi går til Gud med noe vi er bekymret for, eller noe vi gjerne vil oppnå, ser vi tingene i deres rette lys. Da skjønner vi kanskje at de ikke var så viktige som vi trodde. Dimensjonene forandres. Det kan til og med hende at vi ser hvor meningsløst det ville være å be om det, og hvor galt av oss å ønske oss det.
Men det hender også at vi forstår at her er det noe vi med full fortrøstning kan legge fram for Gud, og noe vi av fullt hjerte kan be ham om. Når vi ber, legger vi fram for Gud alle våre behov.
Hvorfor skulle det være nødvendig å be Gud om alt dette, når han både vet hva jeg trenger og gjerne vil gi meg det? Kan jeg ikke bare overlate det hele til Gud? Igjen må vi ta et eksempel fra menneskelivet. Kanskje vet vi hva barna, de unge eller noen vi er glad i, trenger, og kanskje er vi villige til virkelig å ofre noe for at de skal få det.
Men først må vi vite om de vil ta imot gaven! Vi kan ikke gi dem den, før de ber oss. Vi kan ikke komme med den, før de sier at de vil ha den. Slik også i vårt forhold til Gud.
Vi kan aldri holde opp med å undre oss over Guds respekt for et menneskes integritet. Han tvinger ikke sine gaver på oss. Han venter til han hører at vi er innstilt på å ta imot. Derfor er vår bønn ikke så meget en bønn om hva vi trenger, som en bønn om at han må gi oss det han ser er til vårt beste.
For mine tanker er ikke deres tanker,
og deres veier er ikke mine veier,
sier Herren
Jes.55,8..
Forbønn.
Det vil si at vi legger hele verdens nød fram for Gud og ber om hans hjelp. Vi nevner for ham alle dem som er syke og nedbrutte, og dem som vi spesielt vet om, som særlig trenger hans velsignelse. Jeg tenker på dem som står oss nærmest, og er oss aller kjærest. Å overlate dem i Guds varetekt gir oss en egen trøst og trygghet.
Hvordan skal vi be?
Vi begynte med å slå fast at bønn er den naturligste ting av Verden. Fordi det er slik, kan vi være helt naturlige når vi ber. Det kreves ingen bestemt stilling, at vi skal knele, sitte, ligge eller stå. Det er innstillingen det kommer an på, – og den hefter seg ikke ved slike ytre ting. En unaturlig stilling fører bare tankene vekk fra det vi holder på med.
Vi må selv finne fram til en stilling som er naturlig, og som gjør det lett å be. Enda viktigere er det å huske at vi kan bruke et naturlig språk når vi ber. vi behøver ikke å holde oss til bønnebokens ordlyd eller være ekstra høytidelig. Vi kan snakke like ubesværet med Gud som med vår beste venn, for Gud er vår beste venn.
Det var en gang en mann som så gjerne ville be, men som ikke visste hvordan han skulle begynne. En klok venn gav ham dette rådet:
«Sett deg ned på rommet ditt, og plasser en tom stol foran deg. Tenk deg att Jesus sitter i stolen og snakk med han som slik som du ville gjøre med din beste venn»
Gud legger ikke merke til om du snakker korrekt norsk eller gjør feil grammatikken. Han forlanger ikke at du skal be i full- stendig og velformede setninger. Det eneste han vil, er at du skal be til han. Han Iegger ikke hovedvekten på det formelle.
Gud vil at du skal føle deg hjemme i hans nærhet og snakke fortrolig med ham.
Fordi Gud er vår venn, er det en ting vi særlig skal huske på når det gjelder bønn. Mange av oss ber bare i de kritiske øyeblikkene i livet. Når vi er i vanskeligheter, når død og sorg møter oss i sykdom eller fare, i ensomhet, og når vi er redde eller triste, da ber vi. Men i det daglige, når livet går sin gang, når solen skinner og det ikke er noe å være redd for, glemmer vi ham. Det er det samme som om vi bare skulle søke kontakt med våre venner når vi trengte deres hjelp!
Selvfølgelig vil det være tider i livet når vi ber mer intenst enn ellers, men egentlig burde vi alltid leve i bønn. Man må alltid holde kontakten med sine venner ved like. Vennskapet med Gud skulle være noe permanent, noe som var like virkelig hver dag. Betram Pollock, en engelsk biskop, var en travel mann. Hans kone forteller i sine memoarer at han hver dag satte av bestemte tider til bønn. Uansett hvem som kom for å hilse på ham, så kunne han si: «La ham sette seg i forværelset, og be ham vente så lenge. Jeg har en avtale med Gud.»
Vi skulle ha en slik avtale med Gud hver eneste dag alle sammen, og ingenting skulle få lov til å gripe forstyrrende inn. Vi ville skamme oss over å gå til en venn bare når vi hadde bruk for ham. Det er dårlig gjort å behandle Gud på samme måten, som en vi bare henvender oss til når livet går på tverke og vi ikke kan greie oss selv. Vi skulle be til Gud i gode så vel som i onde dager.
Lytte.
Det aller viktigste når det gjelder vår bønn, har vi gjemt til slutt. Vi har hele tiden snakket som om bønn bare består i at vi ber til Gud, men bønnen er ingen enetale, hvor det bare er vi som sier noe. Bønn er like mye å lytte som å snakke. Vi har ikke store tanker om bønnen hvis vi bare ser på den som et middel til å få oppfylt våre ønsker. Den høyeste form for bønn er en stillhet hvor vi venter på Gud og hva han vil si.
Dersom vi lytter, vil Gud si oss hva han vil at vi skal gjøre. Bønn er ikke en måte å bruke Gud på, men en måte å stille seg til disposisjon på, så han kan bruke oss. En av de største feilene vi gjør når vi ber, er at vi snakker for mye og lytter for lite. Når bønnen er det den skal være, da er den også en stillhet for Guds ansikt, mens vi venter på hans stemme. Vi er stille i hans nærhet, så hans fred og styrken fra ham kan være i oss og omkring oss. oss i hans varetekt og får oppleve den fullkomne trygghet hos ham.
Prøver vi dette, blir ikke bønnen en tung plikt, ikke engang bare en vane. Nei, den blir det største vi har, for da opplever vi at bønnen gir kraft dagen igjennom.
Vær ikke bekymret for noe! Men legg alt dere har på hjertet, fram for Gud. Be og kall på ham med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus.
Fil. 4,6-7.
