PLUTSELIG TILBAKE
Disiplene var nedbrutt og redde etter langfredag. De hadde satset alt på Jesus. På at han var den ventede Mesias, kongen som skulle gi jødene råderett over sitt eget land.
Les mer
De hadde hørt han og sett alle hans undergjerninger. Men så – hadde de sett han dø på et kort som en foraktet forbryter.
Hva nå?
DA KOM JESUS
Nedenfor har jeg kopiert en kommentar til skriftavsnittet hvor Jesus kommer til disiplene etter oppstandelsen. Den er tatt fra Anfinn Skaaheims kommentar til Johannesevangeliet.
Johannesevangeliet. Kapittel 20, vers 19-20:
«Det var om kvelden samme dag, den første dagen i uken. Av frykt for jødene hadde disiplene stengt dørene der de var samlet. Da kom Jesus; han sto midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» 20 Og da han hadde sagt det, viste han dem sine hender og sin side. Disiplene ble glade da de så Herren.»
Den første dag i uken var søndag etter sabbaten, og det som her fortelles, skjedde etter at Peter og Johannes hadde kommet tilbake fra den tomme graven, og Maria Magdalena hadde kommet og fortalt at Jesus hadde vist seg for henne og talt til henne, (v.10.18.)
Ut fra Luk 24,33, ser det ut til at disiplene ikke var alene, men at de også hadde noen venner som var sammen med dem. Dersom det med disiplene bare menes de elleve, kan disse vennene ha vært andre i Jesu følge, blant dem kvinnene som omtales i forbindelse med korsfestelsen og oppstandelsen. (19,25. 20,1. Mark 16,1.)
De hadde stengt dørene i frykt for jødene. Også her må det være tale om de jødiske lederne, i første rekke medlemmene av Der høye råd. Frykten hadde trolig sin grunn i redsel for at de også ville komme dem til livs, slik at de ikke skulle bringe hans budskap videre. I tillegg kunne det være frykt for å bli beskyldt for å ha stjålet liket, siden det nå gikk rykter om at graven var funnet tom, (Matt 28, 11-15.)
Plutselig sto Jesus der, rett foran dem. Dørene var stengt, og dermed viste han dem at han med sitt oppstandelseslegeme ikke ble hindret av det som her fysisk sett begrenser oss.
Han hilste dem med en hilsen som er vanlig blant jøder: Sjalom alekhem, Fred være med dere! Men her er det tale om noe mer enn en vanlig hilsen. Den siste kvelden før han døde, sa han at han etterlot dem sin fred, den fred ikke verden kan gi, (14,27.)
Sjalom er da også et ord som inneholder fylden av det Gud ønsker å gi sitt folk, og betegner hans frelsesgoder. Det er Guds måte å hilse dem på som han vil gi trygghet og tillit. (Dom 6,23; Dan 10,19.)
Ved å komme slik, oppfylte han det han hadde lovet på Salen den siste kvelden, nemlig at han skulle se dem igjen, og at deres hjerter skulle fylles med glede, (16,22.) De ble glade da de så Herren.
For å overbevise dem om at det virkelig var han, viste han dem sine hender og sin side, slik at de fikk se sårene etter naglene i hendene og såret etter spydet i siden.
Som tidligere påpekt nevner Lukas sårene i hendene og på føttene, (Luk 24,39.) Trolig har han vist dem alle sårene, men Johannes har bare tatt med hendene og siden.
Det var trolig det de andre disiplene hadde nevnt da de fortalte dette til Tomas, for det er de sårene han ville ta på for å tro. Det var tydelig nok viktig for Jesus å overbevise disiplene om at han fysisk hadde stått opp.
Dette er i tråd med evangelistens understrekning av at graven var tom, og at det derfor hadde funnet sted en oppstandelse der Jesu legeme fysisk sett sto opp igjen.
I dette er det en klar front mot en spiritualistisk forståelse av oppstandelsen, som går ut på at ikke legemet, men bare ånden sto opp igjen og lever. Jesu grav var rom, Jesus viste disiplene sårene sine, Tomas ble utfordret til å ta på dem (v.24-31) og Jesus spiste liketil fisk for øynene på dem. (Luk.24,42.)
Anfin Skaahem var teolog og ordinert prest i Den Norske kirke. Han hadde mange verv og oppgaver Kristen- Norge. Den siste som generalsekretær i Normisjon. Der var han til han gikk av som pensjonist. Det ble et stort tap for kirke og misjon da han døde i 2016.
