DÅPEN
Ny som kristen og usikker
I min ungdom var det ofte snakket om dåpen, om barnedåpen var rett, eller om vi burde døpe oss om igjen. Av lederne og forkynnerne jeg hadde og hørte fikk vi forkynt at Det var Gud som i dåpen lukket oss inn i Guds rike.
Les mer
Det er sjelden å høre om dåpen i dag. Alt er like bra, og vi unngår tale om dåpen for ikke å splitte
Jeg tror det er viktig at vi vet hva vi har i dåpen. I følge Den lutherske kirke er den et nådemiddel hvor Gud formidler sin nåde.
Med tillatelse gjengir jeg her en tale / tekst av Asbjørn Nordgård.
Asbjørn Nordgård
Han har blant annet vært assisterende generalsekretær i Indremisjonsselskapet, lærer ved Fjellhaug Skoler og rektor ved Tryggheim videregående skole. Han har også skrevet flere bøker. Nå er han pensjonist og bosatt på Hurdal.
FRA BIBELEN:
«Men da Guds, vår frelsers godhet og kjærlighet til menneskene ble åpenbart, frelste han oss, ikke på grunn av rettferdige gjerninger som vi hadde gort, men etter sin miskunn ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd, som han rikelig har utøst over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, for at vi, rettferdiggjort ved hans nåde, skulle bli arvinger til det evige liv, som vi håper på.» (Tit.3:4-7)
Guds miskunn
Det første vi merker oss i denne teksten er at Guds frelse ikke bygger på våre gjerninger, men på Guds miskunn. Og aldri blir vel dette klarere illustrert enn når vi bærer et spebarn til dåpen. For den lille nyfødte har ingen tro eller egne prestasjoner å vise til.
Kristne foreldre som bærer barna sine til dåpen, ser stort på det som skal skje. Vi tror jo at det lille barnet, gjennom dåpen, blir Guds barn, blir frelst, og dermed tatt inn i Guds store og gode favn. Men hvor stort dette er, makter vel ingen av oss å forstå.
Før og etter
Bibelen tegner en knivskarp kontrast mellom det lille barnets situasjon før og etter dåpen. den taler med så stort alvor om dette at jeg måtte spørre meg selv: Våger jeg å skrive det som Bibelen sier om situasjonen til den som ikke er frelst? Tja – jeg våger ikke å la være.
Bibelen sier at vi alle – som ufrelste – «var fremmede og fiender av sinnelag, i deres onde gjerninger» (Kol 1:21)
Uskyldig?
Noen synes det er forferdelig å si noe slikt, ikke minst om et nyfødt ban. Det er da så uskyldig, tenker vel mange. Men Jesus sier: «Det som er født av kjødet er kjød.» (Joh 3:6) Det lille barnet starter med en tung arv. Vi kaller det gjerne arvesynd. Derfor står det også: «Vi var av naturen vredens barn.» (Ef 2:3)
Ordet «arvesynd» betyr ikke at jeg arver et konkret synderegister fra mine foreldre. Det jeg arver er mine foreldres syndige natur. Vi er født av syndere, og bærer denne arven videre til våre barn. Det star f. eks. om Adam etter syndefallet at han fikk «en sønn i sin liknelse, etter sitt bilde. Han kalte ham Set.» (1Mos 5:3)
Alle barna til Adam og Eva ble født etter syndefallet. Det betyr at hele menneskeslekten bærer Adams bilde, og har del i hans falne natur. Derfor kan vi fort tenke galt dersom vi bare argumenterer ut fra at vi er skapt i Guds bilde. Vi er det – men det skjedde altså noe tragisk etterpå.
Arven
lik bærer hvert eneste barn med seg den tunge arven fra syndefallet. Derfor trenger også det lille barnet Guds frelsende nåde. Dette betyr ikke at et hvert udøpt barn automatisk går fortapt. Det står ikke i Bibelen. Kristne foreldre som ønsket å døpe barnet sitt – men ikke rakk det – for eksempel på grunn av en ulykke – skal få tenke at «det er forakt for sakramentet som fordømmer, ikke savnet av det.» Gud ønsker å frelse alle, både voksne og barn – «han som vil at alle mennesker skal bli frelst.» (1Tim 2:4) Og barnet trenger heldigvis ikke vente på frelsen til det blir voksen. Gud har innrettet sitt rike slik at også de aller minste kan bli frelst, de som forstår minst, de som kan minst. Guds frelsesvilje omfatter også slike.
Guds kanal
Derfor har Gud gitt oss dåpen – som er en av de kanalene Gud bruker for å rekke oss sin nåde. – Men spedbarn kan da ikke tro, sier var snusfornuft. Nei, de kan ikke det – men det kan ikke vi voksne heller. Men så er heldigvis ikke troen noe vi skal få til. Den er noe vi må – få som en gave – og det er noe helt annet.
Troen kommer
Det står om dette i Bibelen: «Så kommer da troen av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord.» (Rom l0:17) Troen er altså ikke noe jeg skal få til. Den kommer til meg utenfra. Den kommer når jeg hører Guds ord. Troen er en gave, og en gave kan også et lite ban ta imot – selv om det foreløpig ikke forstår så mye av gavens verdi.
Derfor tror vi, ganske enkelt, at når Guds ord og evangelium lyder ved dåpen, så gjør Gud noe med barnet – gir det troen – og dermed nytt åndelig liv. Jeg forstår det ikke – men jeg tror det – fordi Bibelen overbeviser meg om det.
Grunnlaget
Vi sier at barnet, ved dåpen, får del i Guds nåde, og det er rett. Dåpsnåden er ikke en spesiell form for nåde. Nei, det er den samme nåden som den en voksen får del i ved omvendelsen til Gud og troen på ham. Guds nåde betyr forlatelse for all synd. Den som eier Guds nåde, står som fullkommen og rettferdig for Gud. Og grunnlaget for nåden er at Jesus Kristus Guds Sønn har sonet og gjort opp for alle våre synder. Nåden – og dermed dåpen – bygger på Jesu forsoning.
Vi tror
Vi forstår ikke fullt ut hvordan Gud handler med det lille barnet i dåpen. Men vi døper barna likevel – fordi vi tror at det er Guds vilje at de skal få del i hans nåde.
Det siste Jesus gjorde som menneske her på jorda, var å gi oss misjonsbefalingen: «Og Jesus trådte fram, talte til dem og sa:
«Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!» (Matt 28:18-20)
Evangeliet er beregnet på alle, derfor er det Guds mål å døpe og lære alle. Og når Jesus sier alle – så kan ikke vi i vår snusfornuft si at han sikkert ikke tenkte på barna. Nei, vi døper barna – slik de gjorde i tidlig kristen tid. Når foreldre ble kristne, så ble hele familien døpt.
Tro mot Ordet
Vi døper ikke bana fordi vi tror at de forstår alt – eller fordi vi selv forstår alt det Gud gjør gjennom dåpen. Nei, vi døper de små fordi vi – ut fra Bibelen – tror det er Guds vilje. Og så tror vi at Gud, gjennom dåpen, tar barna inn i sin rike, som sine barn. Gud gjør det
«ved badet til gjenfødelse og fornyelse ved Den Hellige Ånd.» (Tit 3:5)
Bli som barn
Vi har lett for å tenke at barna må bli litt voksne først – før de kan ta imot Guds nåde. Men Jesus lærer oss noe annet. Han sier: «Sannelig sier jeg dere: Uten at dere omvender dere og blir som barn, kommer dere slett ikke inn i himlenes rike.» (Matt 18:3) Det er ikke barna – og barnligheten – som er problemet. Tvert imot. Det er vi voksne som er problemet – for vi vil klare oss selv. Gud rekker oss sin nåde gjennom tre ulike kanaler – eller nådemidler. Det er forkynnelsen av Guds ord, dåpen og nattverden. Se: Joh 3:16, Jes 53:5-6, Gal 3:13, 2Ko5:21
11 Ap.g 16:15,33, Apg. 18:8, l. Kor 1:16
I barnehagen
På Tryggheim vgs, der jeg arbeidet tidligere, hadde vi ikke bare skole, men også en liten barnehage. Et par ganger i året ble personalet på skolen bedt over til barnehagen i storefri. Og der fikk vi servering – og barna var ivrig med, slo opp saft og ga oss kakestykker. Det var morsomt å se hvor ivrige de var.
I barnehagen satt vi godt, både barn og voksne, men alt i barnehagen var innrettet med tanke på barna – ikke bare stolene, men dørhandtak, klesknagger og vasker osv. Og vi voksene kunne også ha det bra der – bare vi slo oss til ro med at her går det på barnas premisser. Her vardet ikke barna som måtte klatre og strekke seg opp. Her var det de voksne som måtte la seg plassere litt lavere enn de var vant til.
Guds rike er for barna
Men slik er det også med Guds rike. Det er innrettet for barna, innrettet for de som ikke klarer seg selv, for de som trenger en Far og Frelser å ta sin tilflukt til. Jesus sa da også: «La de små barna komme til meg, hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til.» (Mark 10:14) Guds rike er slik innrettet at det passer for dem som er som små barn. I Guds rike er det ikke en hindring å være liten og hjelpeløs. Nei, Jesus innbyr nettopp de små og trjelpeløse til å komme.
«Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» (Matt 1 1:28)
Guds rike er innrettet med tanke på barna – slik som barnehagene her i verden. Og vi voksne – vi får lov å være Guds barn. Vi skal ikke strekke oss på tå for å bli «Guds voksne.» Nei, Gud vil at vi skal leve i avhengighet av vår Far og vår Frelser. Og hans mål med oss er ikke at vi skal bli mindre avhengige av ham med årene. Nei, Bibelen sier jo: «voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus.» (2Pet 3:18)
Kristi omskjærelse
Likevel er det kanskje en og annen som bærer på en usikkerhet om barnedåpen – om det er rett å døpe spedbarn. Finnes det et klart og enkelt bibelord som kan avgjøre den saken? Ja, det gjør det: «I ham (i Kristus Jesus) er dere også blitt omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, ved at kjødets legeme ble avlagt, ved Kristi omskjærelse, idet dere ble begravet med ham i dåpen, og i den ble dere også reist opp med ham, ved troen på Guds kraft – han som reiste Kristus opp fra de død.» (Kol 2:1 1-12)
Pakten
I l.Mos 17 kan vi lese om at Gud inngikk en pakt med Abraham og hans ætt: «Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og din ætt etter deg, fra slekt til slekt – en evig pakt. Jeg skal være Gud for deg og for din ætt etter deg. … Dette er min pakt som dere skal holde, pakten mellom meg og dere og dine etterkommere: Alt mannkjønn hos dere skal omskjæres.
«Åtte dager gammel skal alle som er av mannkjønn hos dere, omskjæres, slekt etter slekt» (.lMos 17:7,10,12)
Guds løfte
Ved omskjærelsen ble barnet – bare åtte dager gammelt – innlemmet i Guds folk Israel. Gud laget ordningen slik. Ordningen bygde ikke på at barnet da var modent til å forstå det som skjedde. Ordningen bygde på Guds løfte om at Gud på denne måten ville innlemme barnet i sitt folk. Det var Gud som handlet slik i sin nåde.
I Kol 2 vil Paulus forklare oss hva som skjer i dåpen. Og da griper han tilbake til omskjærelsen og bruker den som illustrasjon. I den gamle pakten – den som gjaldt fra Abraham til Kristus – var guttene åtte dager gamle da de ble omskåret.
Illustrasjon.
La oss et øyeblikk tenke oss at Paulus visste at det var galt å døpe små barn. Ville han da ha brukt omskjærelsen som et bilde på dåpen? Nei, det ville jo bare ha skapt misforståelser – fått noen til å tenke at det var greit å døpe små barn.
Paulus visste hva han gjorde da han brukte omskjærelsen som illustrasjon for å klargjøre hva dåpen er og betyr. Han visste at det måtte bringe leseres tanker til guttene som ble omskåret åtte dager gamle. Og det var selvfølgelig meningen.
Det gjelder alle!
Han vil vise oss at Gud tar selv de minste inn i sitt rike – ikke fordi de tenker, forstår eller erkjenner, men fordi Gud i sin nåde ønsker å ta imot alle – alle som blir båret fram – slik småguttene i Israel ble. Og slik viser han oss alle at Guds rike er et nåderike. Og i dåpen får vi nå bære det lille barnet til Gud, og legge det i Jesu frelserarmer. Noe bedre, noe tryggere, noe mer framtidsrettet kan vi ikke gjøre.
Voksendåp? Gjenndåp?
Nå er det kanskje noen som sitter med et spørsmål eller to – fordi dere har hørt et helt annet bibelord som også gjelder dåpen: Dåpen «er en god somvittighets pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse.» (l. Pet 3:21) Dette ordet peker jo ikke mot småbarnet, men mot voksne mennesker som lar seg døpe etter et bevisst valg. Taler da ikke dette mot barnedåpen? Nei. Vi kan ikke bruke ett bibelord til å sette strek over et annet. Både l.Pet 3:21, og Kol. 2:1 1-12 gjelder samtidig. Men de tar for seg ulike dåps -situasjoner.
Kol 2:1 l-12 er et sterkt og klart ord om barnedåpen – at den er gitt oss av Gud, og at barnet ved den blir innlemmet i Guds rike. L.Pet 3:21 taler like klart om den gaven dåpen rekker til det voksne menneske som ikke er døpt, men som nå har fått høre evangeliet og kommet til tro og liv. Da skal dåpen gi meg den trygge forvissning at pakten med Gud nå er bekreftet og i orden.
Men så er det kanskje noen som har et spørsmål til – og da kan jeg bruke meg selv som eksempel. Jeg ble døpt som barn, og vokste opp i et kristent hjem. Likevel falt jeg fra- og levde noen år uten tro og uten åndelig liv.
Men 19 år gammel fikk jeg hjelp til å komme tilbake. Jeg fikk gripe evangeliet. Det var Gud som i sin nåde ga meg troen og livet på nytt. Jeg ble født på ny. Men jeg ble ikke døpt om igjen.
For Gud hadde ikke brutt den pakten han sluttet med meg da jeg ble døpt som barn. Tvert imot så kalte han på meg og arbeidet for å ffi meg inn igjen i pakten.
Og nå får jeg leve i den på nytt – i trygghet og glede – og ved Guds nåde for Kristi skyld. Men nå vender vi tilbake til barnedåpen igjen. Kristne foreldre som bærer barnet sitt fram til dåpen, har et sterkt ønske – at det skal bli bevart som Guds barn livet igjennom. Vi vet at dette ikke er noen selvfølge.
Dåpen er ingen frafallsforsikring.
Det var ikke omskjærelsen i den gamle pakt heller. Gud visste det. Derfor er Det gamle testamentet fullt av ord til styrke for troen, fullt av advarsler mot synd og frafall – og fullt av formaninger om å lære, og ta vare på, Guds ord.
Vi skal ta med oss ett slikt avsnitt – fra den store talen Moses holdt på østsiden av Jordanelven – før folket skulle innta Kana’an og slå seg ned der: «Disse ordene som jeg byr deg i dag, skal du gemme i ditt hjerte. Og du skal innprente dem i dine barn. Du skal tale om dem når du sitter i ditt hus, når du går på yeien, når du legger deg, og når du står opp. «Du skal binde dem som et tegn på din hånd, de skal være som en minneseddel på din panne. Du skal skrive dem på dørstolpene i ditt hus og på dine porter.» (5Mos 6.
Den norske kirke
Den norske kirke i dag er det mange voksne medlemmer som ikke regner seg selv som kristne. (En tredel av kirkens voksne medlemmer regner seg f.eks. som ateister.) Det er derfor stor fare for at mange av dem som bærer sine barn til dåpen ikke har noen tanker om å bidra til at barnet får mulighet til å lære Jesus å kjenne. Kirkens nåværende økonomiske ordning synes dessverre være en av grunnene til at man ikke våger å gjøre dåpsopplæringen obligatorisk. Dette er problematisk.
Rørleggeren
Dette er et avsnitt å merke seg også i dag, ikke minst for foreldre som får et nydøpt og nyfrelst barn inn i huset. La barnet fa møte Guds ord – så enkelt og trygt, så rett fram og selvfølgelig som bare et kristent hjem kan formidle det.
Det er ikke noe fiksfakseri vi snakker om her, ikke noe man må være fullbefaren teolog for å klare. Det dreier seg om enkle og hverdagslige, men likevel utrolig viktige ting. Vi var i et lite selskap hos noen kristne venner for en tid tilbake.
En av dem fortalte at de nettopp hadde hatt en lei vannlekkasje – slik at de måtte ha en rørlegger til å ordne opp. Det var ikke en mannde hadde sett før.
Da rørleggeren skulle gå igjen, smilte han og sa: Jeg ser vi er av samme folket. Han merket og forsto at han var i et kristent hjem. Han hadde nok sett bøker, bilder etc som vitnet om troen på Jesus.
Peke på Jesus
Det Gud sa gjennom Moses i 5Mos 6 er fortsatt viktig. Det ligger en god bekjennelse i å ha bibelord eller kristne motiver eller bilder synlig i hjemmet. Gi Jesus en synlig plass på barneværelset. Det gir utgangspunkt for å fortelle om Jesus. Og så gir det trygghet for den lille som får sovne og våkne på et slikt rom.
Men så sa Moses også noe om det vi glør når vi legger oss og når vi står opp – at Guds ord skulle ha sin plass også da. Det er godt å markere starten av dagen og legge den i Guds hånd – med et ord, en sang, en bønn. Det er godt for både store og små. Og om kvelden har vi kanskje bedre tid – til å lese, synge og be. Og framfor alt så kan vi fortelle om Jesus, enkelt og personlig. Evangeliene er jo fulle av spennende fortellinger, og en trenger ikke være voksen for å forstå
dem.
Trygghet
Det gir trygghet å vokse opp i et hjem der slikt er på plass. Og så gir det velsignelse. For misjonsbefalingen slutter jo med et veldig løfte: «Og se, jeg er med dere alle doger inntil verdens ende.» (Matt 28:20)
Det er både stort og ansvarsfullt å bringe et barn til dåpen. Tenk, vi får legge den lille over i Guds nåde og omsorg. Vi fatter det ikke, men det reduserer ikke det som skjer. Vi gjør det med glede og tillit fordi Bibelen lærer oss det.
Ansvar.
Samtidig går foreldrene inn i et stort ansvar. Dere skal jo hjelpe barnet slik at det blir hos Jesus og vokser i troen på ham. Det er et stort ansvar, men samtidig er det et ansvar dere kan snakke med Gud om. Husk endelig det.
Dåpen er virkelig noe å takke Gud for. Vi takker Ham fordi Han rekker oss sin nåde på en slik måte at alle mennesker, små og store, kan fa ta imot og eie hans dyrebare nåde. Vi takker Ham for dåpen som en kanal for Guds nåde, og at Han gjennom den gjør nåden tilgjengelig også for de aller minste.
Asbjørn Nordgård
