Respons Artikler

Rose 1.

ISKREMJENTA.

Astrid skjønte ikke hva som var galt med bestemor. hun glemte ting hele tiden, som hvor hun hadde satt sukkeret, når hun skulle betale regningene sine, og mye mer.

Hun pleide å være så skikkelig, nå så hun bare trist og bortkommen ut og husket veldig lite. «Det er bare det at bestemor begynner å bli gammel,» sa mor. «Hun har behov for mye kjærlighet akkurat nå, vennen min.»
«Hvordan er det å bli gammel?»
blir alle glemsomme? Blir jeg?» «ikke alle glemmer ting når de blir gamle, Astrid. Vi tror at bestemor har Alzheimers sykdom, og den fører til at hun glemmer mer og mer.
Vi må nok få plass til henne på et pleiehjem, slik at hun kan få det stellet hun trenger.»
«Men, mor! Det er jo grusomt!  hun kommer til å savne huset sitt så fælt,» «Kanskje, men det er ikke så mye annet vi kan gjøre. De vil stelle godt med henne der, og hun vil få noen nye venner.»
Astrid ble skikkelig trist. Hun likte slett ikke ideen.  «Kan vi dra og besøke henne ofte, for jeg kommer ti1 å savne å snakke med bestemor, selv om hun glemmer ting.» «Vi kan besøke henne i helgene» svarte mor. «Vi kan ta med gaver til henne.» «Kanskje iskrem? Bestemor elsker jordbæris!» «Jordbæris skal bli» sa mor.
Den første gangen de besøkte bestemor ble Astrid helt på gråten. «alle sammen sitter jo i rullestol» sa hun «Det er de nødt til. eller kan de falle å slå seg. Når du får øye på bestemor så smil og fortelle henne hvor fin hun er.»
Bestemor satt for seg selv i et hjørne av dagligstuen, satt og så ut på trærne. Astrid klemte henne «Se her vi har med gave til deg – jordbæris, som du liker så godt» Bestemor tok begeret og iskremskjeen og begynte å spise uten et ord.
«Jeg er sikker på at hun liker den, vennen min» sa mor beroligende. «Men det virker ikke som hun kjenner oss» Astrid var skuffet.
«Du må gi henne tid» sa mor «hun er på et nytt sted og er nødt til å venne seg til det»
Men neste gang de besøkte henne var det likedan, hun spiste, og smilte til dem, men hun sa ikke noe.
«Bestemor vet du hvem jeg er?» spurte Astrid. «Du er den jenta som kommer med iskrem til meg» sa hun.
«Ja, men jeg Astrid også, barnebarnet ditt, husker du meg?» Den gamle smilte svakt. «Husker? Klart jeg husker. Du er den jenta som kommer med iskrem til meg.
Da forsto Astrid at bestemor aldri ville huske henne. Bestemor levde i sin egen verden, i en verden med vage minner og ensomhet.
«Å, så glad jeg er i deg, bestemor!» sa hun. Da så hun en tåre renne nedover bestemors kinn. «Kjærlighet»» sa hun, «Jeg husker kjærlighet»