HAN VAR PÅ GOLGATA
For en tid tilbake fikk jeg mail fra en mann som hadde hatt en opplevelse av å være på Golgata når Jesus ble korsfestet.Han vil gjerne komme og fortelle om jeg kanskje kunne bruke det på bloggen. «Erik» kom og fortalte
Les mer
«Jeg var i bønn da jeg plutselig befant meg et helt annet sted og i en annen tid. Jeg var på Golgata. Jeg så de tre korsene og gikk nærmere og ble stående litt på siden mellom en av røverne og Jesus.
Da hørte jeg ganske svakt fra den ene røveren som ba Jesus huske ham når han kom til sitt rike. Og Jesu løfte om at han skulle få være med ham til paradis.
å skjedde det noe merkelig. Jesus vendte ansiktet fra røveren mot meg og så på meg. Han sa ikke noe, men blikket sa: «for din skyld Erik, for din skyld»
Da falt jeg ned og grep om korsstammen, så ble det plutselig mørkt.
Og som jeg ligger der i bønn og tilbedelse kjenner jeg noe varmt og klissent renne over hendene.
Da det ble lyst, så jeg at hendene var røde og skjønte det var Jesu blod jeg hadde på hendene.
Så var jeg tilbake på mitt bønnested. Da brøt jeg ut i klagerop over at Jesus måtte blø og dø for min skyld.
Klageropene kom med helt andre ukjente ord som liksom brøt seg fram fra mitt indre.»
SOM EN RAKRYGGET GENERAL
En eldre mann i en loslitt brun dress, med en unaturlig bøy i rygg og knær sto en dag på prestekontoret. Han ville gjerne ha en prat med presten. Mannen så ut som av led av en sykdom der han sto, krokrygget med blikket i gulvet og men hendene hengende slapt ned lang siden..
Trygt inne på prestens kontor spurte mannen om det var her han kunne bekjenne sine synder. Ja, sa presten det kan du.
I samtalen som fulgte fortalte den gamle om synder som hadde tynget han i mange år. De to ba så om tilgivelse og presten tilsa han syndenes tilgivelse med disse løsningsordene vi bruker ved slike anledninger:
”Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling tilsier jeg deg alle dine synders nådige forlatelse, i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.”
Han fikk også med seg disse ordene fra Bibelen:
”- dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett (1. Joh.1,9)
Da han forlot presten og prestekontoret hadde han fått en helt annen kroppsholdning.
Det personlige skriftemålet virket slik at mannen som kom knuget av anger over sine synder gikk derfra oppreist og rakrygget som en general..
Kjenner du på ting fra fortiden som skulle vært gjort opp så nøl ikke. Om dette ikke har virket på kroppsholdningen, så kjenner du deg kanskje innvendig bøyd og motløs.
Oppsøk presten eller en annen kristen leder.
Vil du se etter i Bibelen om dette? Se Matt.18,18 og Joh.20,23
Rolf Ruud.
STOPP
Med Jesus i hverdagen
Mark 6:30-32
«Apostlene samlel seg igjen hos Jesus og.fortalte ham alt del de hadde giort, og hva de hadde
lært folket. Han sier da til dem: Kom med til et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil
dere litt! For det var mange som kom og gikk, så de ikke engang.fikk tid til å spise. Så dro de
bort med båten til et øde sted.for å være for seg selv. »
(Mark 6:30-32)
I dag skal vi prøve oss på en litt uvant vinkling. Vi skal forsøke å følge disiplene en
dag sammen med Jesus – en av de dagene det står mye om i Bibelen.lT Vi skal kort og godt
stanse opp for, og retlektere rundt, de enkelthendelsene som inntraff denne dagen. Vi skal
altså være med Jesus 6n hverdag.
Si allting til Jesus
Slik heter det i en gammel bedehussang.ls Dagen vi skal ta for oss startet faktisk med at
disiplene gjorde det. De hadde vært ute på vitneoppdrag,re og nå kom de tilbake fulle av
inntrykk: «Apostlene samlel seg i§en hos Jesus ogfortalte ham alt det de hadde §ort, og hva
de hadde lært folket. » (Mark 6:30)
Jeg ser for meg at disiplene var så ivrige at de snakket i munnen på hverandre for å fa
fram alt det utrolige de hadde opplevd. Og Jesus hørte visst på alt de sa. Det står ikke noe om
at han avbrøt dem – selv om han selvsagt visste alt på forhånd. Det står jo at «han ikke trengte
til at noen skulle vitne om et menneske. For selv visste han hva som bodde i menneskel. «(Joh
?.? 5)
«Si allting til Jesus,» er en god leveregel. Den er ikke god fordi Jesus trenger den. Han
trenger den ikke for å bli oppdatert – for det er han alltid. Nei, den er god fordi vi trenger den.
Vi trenger den fordi vi trenger daglig trening i å leve åpent og ærlig overfor Gud. Bibelen
kaller dette å vandre i lyset: «Men dersom vi vandrer i lyset, likesom han er i lyset, da har vi
samJunn med hverandre, og Jesu, hans Sønns blod renser oss.fra all synd. » (lJoh 1:7)
Disiplene fbrtalte Jesus hva de hadde gjort og sagt, og det skal vi også få gjøre. Jesus
ønsker det, og han vil høre etter – men vær ærlig. Det er ikke noe annet som nytter.
Si allting til Jesus, han §enner deg så vel
Han vet hva som engster og trykker tungt din sjel
Om dine beste venner deg enn kan misforstå
Din Jesus deg dog kjenner. Til ham du trygt kan gå
Hvil hos Jesus
Hva skjedde så etter at disiplene hadde fortalt seg tomme? » Han sier da til dem: Kom med til
et øde sted hvor vi kan være for oss selv, og hvil dere litt!»(Mark 6:31)
Jesus forsto altså at disiplene var slitne. Han bebreidet dem ikke for det, men ville gi
dem mulighet til å hvile. Dette er vel en situasjon vi kan (enne igjen – vi er også skikkelig
slitne iblant. Kanskje noen er slitne på grunn av sterkt engasjement på bedehuset til og med.
Jesus har nok hørt om slikt også. Men han vil likevel at du skal fortelle om den slitasjen du
opplever.
17 Matt L4:L4-33, Mark 6:30-52, Luk 9:10-17 , Joh 6′.’1,-21
18 Nr 586 i Sangboken. Forf. Mathilde Wiel-Øjerholm 1881
1e Mark 6:6-13
Det viktige blir så hva vi gjør med slitasjen. Mange vil si: Jeg var dødssliten etter
julemessa, men det er jo helt naturlig. Jeg tar meg inn igjen i juleferien og fortsetter som før.
Det kan være fornuftig – dersom du kjenner deg selv godt nok.
Faren er at noen sier: Jeg blir helt utslitt av dette travle bedehuslivet. Nå klarer jeg ikke
mer. Og så begynner du å sitte hjemme – blir borte fra samvær og fellesskap. Men det er en
dødslinje for vårt åndelige liv. For troen vår trenger næring gjennom forkynnelse og
fellesskap. Derfor må vi si det så sterkt vi kan: Gjør ikke slik.
For Jesus lærer oss noe annet i teksten vi leste: «Kom med til et øde sted hvor vi kan
værefor oss selv, og hvil dere litt!»(Mark 6:31) Jesus ville hjelpe dem, ikke ved at de kuttet
disippeltjenesten, og slett ikke ved at de forlot ham. Nei, de skulle hvile sammen med Jesus.
De skulle ikke hvile fra samværet med Jesus – men hvile gjennom samværet med ham. «,Sd
dro de med båten til et øde sted for å være Jbr seg selv. » (Mark 6:32)
Det Jesus lærer oss her er ikke å slappe av ved å dra til Syden, men å søke stillhet hos
Jesus – enten det blir i Norge eller lenger sør. Det kan jeg gSøre gjennom Bibel og bønn
hjemme – eller ved å gå i kirke og bedehus for å høre – ikke for å gjøre. Det trenger vi alle fra
tid til annen.
Kanskje trenger vi noen ekstratanker om det vi kunne kalle «hvilende bibellesning.»
Jeg tenker at dette er ikke en lesning der jeg stresser for å forstå nye og vanskelige ord og
avsnitt. Det er ikke nå jeg ordner meg med kommentarer og forklaringer for å trenge inn i nye
hemmeligheter.
Nei, når du leser for å hvile, da skal du fa glede deg over de gode ordene du fbrstår –
og snakke med Gud om å forholde deg rett til det du forstår. Da kan du også oppdage at Gud
gir deg lys over ett og annet ord du ikke har sett inn i før. Den som forholder seg rett til det
han faktisk forstår, han vil også fa lys til å forstå litt mer dag for dag.
Dele ut for Jesus
Hviletiden på det øde stedet ble ikke som forventet: <<Da han steg i land, fikk han se mye.folk.
Han hadde inderlig medynk med dem, for de var som Jår uten hyrde. Og han begynte å lære
dem meget.» (Mark6:34)
Nå kunne altså disiplene sette seg ned og høre på Jesus som la ut ordet. Men det ser ut
til at de hadde problemer med det. For de bekymret seg nok for bevertningen – et ikke ukjent
f-enomen? Det virket ikke som om Jesus så problemene. Til slutt syntes disiplene at de måtte
si fra: <<Da det allerede var blitt sent på dagen, kom disiplene hans til ham og sa: Stedet er
øde, og det er alt langt pa dag. Send folket fra deg, så de kan dra bort i bygdene og
landsbyene her omlcring og kjøpe seg noe å spise. » (Mark 6:35-36)
Vi husker vel hva som så skjedde: «Han bød dem da å la alle sette seg i grupper i det
grønne gresset. De satte seg så ned, flokk ved flokk, noen på hundre, andre på femti. Så^tok
ha, de fem brødene og de to.fiskene, så opp mot himmelen og ba velsignelsesbønnen.2o Så
brøt han brødene og ga dem til disiplene for at de skulle gi til folket, og de to fiskene delte han
ut til dem alle. Og de spiste alle og ble mette. Og de tok opp tolv Julle kurver med brødstykker
og det som var igien av fisken. De som hadde spist av brødene, var fem tusen mann. »
(Mark 6:39-44)
Det de spiste av var matpakka til en liten gutt, og de som spiste var ikke bare fem
tusen menn. I tillegg kom kvinner og barn, sier Matteus.2l
Og disiplene bar og bar mat – og alt kom fra matpakka til den lille gutten. Det må ha
vært litt av en opplevelse for de slitne disiplene. De visste hvor maten kom fra, og de så
hvordan den vokste mellom hendene på Jesus da han delte ut. Og de så hvordan de
skrubbsultne menneskene spiste. Og de så kurvene med mat som ble til overs. Det står ikke ett
20 Velsignet være du, Herre vår Gud, altets og unlversets konge, som lar brØd vokse fram av jorden.
21 Matl1.4:21
ord om slitne disipler etter dette. Nå så de at det var stort å være Jesu disipler. Det var stort å
få være med på å dele ut. Dette må ha vært en tjeneste som ga nye krefter til slitne disipler.
Kanskje vi også trenger å se vår tjeneste i lys av det disiplene fikk se – at de var med på noe
utrolig stort og viktig.
Se hvem Jesus er
Jesus lover ikke brødunder, eller bløtkakeunder, til slitne festkomiteer på bedehuset.
Evangeliene utfordrer oss heller ikke til å be om den type undere. Hvorfor står da dette i
Bibelen? Jo, fordi vi skal se hvem Jesus er – at han må være mer enn et menneske – for han
gjør jo ting som bare Gud kan giøre.
Disiplene var slitne da Jesus tok dem med avsides for å hvile. Der fikk de høre på
Jesus som forkynte. Og så ble de involvert i et ufattelig under – et under som måtte gi tanker
om hvem Jesus er. De måtte da forstå at et vanlig menneske ikke kan gjøre noe slikt. Men –
merkelig nok, står det ikke noe om at de ga uttrykk for dette.
Derimot forteller Johannes at den store folkemengden som fikk mat reagerte; «Da nå
folket så det tegnel han hadde gjort, sa de: Dette er i sannhet profeten som skal komme til
verden. Da nå Jesus skjønte at de ville komme og ta ham med makt./br å §øre ham til konge,
trakk han seg igjen tilbake og gikk opp i fiellet, han selv alene. » (Joh 6:14-15)
Det er tankevekkende at det ikke står noe om at disiplene tenkte annerledes enn den
store folkemengden. Kanskje de ble grepet av den samme begeistringen. Kanskje de så for seg
nye og bedre tider – med gode stillinger ved hoffet til kong Jesus I? Men vi vet ikke noe om
det.
Denne mangelen på reaksjon bør gi oss en kraftig ettertanke. Det er så lett å bli opptatt
av hva Jesus kan gjøre for oss her i denne verden – nå, og i vår hverdag. Det er godt åvære
Guds barn her i verden. Framfor alt er det trygt.
Men det var ikke derfor Guds Sønn kom til verden som menneske. Nei, hans oppgave
var større enn som så. Han kom for å lide og dø – og slik sone vårre synder. Disiplene hadde
altså mye igjen å lære da Jesus sendte folket fra seg og gikk opp i fiellet for å be.
Når Jesus skjuler seg
Men Jesus gjorde noe oveffaskende og underlig før han gikk opp i {ellet for å be: «Slraks
nødde han disiplene sine til å gå i båten og dra i .forveien over til den andre siden, til
Belsaida, mens han selv sendte.folket av sted. » (Mark 6:45)
Disiplene var nok ikke lystne på denne sjøturen så sent på kvelden. Men Jesus nødde
dem, står det! Flere av disiplene var erfarne fiskere som kjente Gennesaretsjøen godt. De
fbrstod nok at det trakk opp til uvær.
Og uvær ble det. Det står at «sjøen gikk høyt, for del blåste en sterk vind. » (Joh 6:18)
Det ble en hard natt for disiplene – i sterk motvind gikk det smått framover. Og det kan ikke
ha vært med lette tanker de strevde for livet i mørke og storm. For tanken må jo ha meldt seg:
Jesus visste at det ble storm, og likevel sendt han oss av gårde!
Det var altså ikke bare det at Jesus ikke var der. Det verste var at Jesus visste hva de
ville møte, og at han likevel nødet dem til å dra.
Også i dag kan vi gSøre lignende erfaringer. Noen kan oppleve sterk motvind i livet –
og ber inderlig til Gud over problemene. Men det er som om Gud verken hører eller ser. Han
skiuler seg. Det kan være tungt og uforståelig.
Her er det mangt og mye vi ikke kan få lys over på en kort kveldsstund. Ja, her er det
mye som vi mennesker neppe kan forstå til bunns – så lenge vi er her på jorden.
Teologer har grublet mye og lenge, og de taler om det de kaller Deus absconditus –
den bortvendte Gud. Og det er vel nettopp slik vi kan oppleve det * at Gud ser en annen vei –
selv om vi trygler og ber. Men denne natten på Gennesaretsjøen endte heldigvis ikke med det
bildet av Gud – tvert imot. Gud var ikke bortvendt – tvert imot. Han ville lære dem noe viktig.
Jesus kommer ikke for sent
Da natten var på det mørkeste og tyngste, skjedde det noe: «Men i denfierde nattevakt22 kom
han til dem, gående på sjøen. Da disiplene fikk se ham der han gikk på sjøen, ble de slatt av
sltrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de sl<rek av redsel. Men Jesus talte straks til dem og sa:
Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke!» (Matt 14,25-27)
Jesus var altså ikke bortvendt allikevel. Han kom, og han kom ikke for sent. Og han
kom nettopp slik de trengte å se ham – som den allmektige Gud. Han kom gående på vannet.
Det betyr jo at han viste seg som herre over naturlovene. Og det forstår vi jo at han er. Det er
jo Gud som har skapt naturlovene. De er underlagt Ham.
Men vi må jo stille det påtrengende spørsmålet: Hvorfor tvang Jesus disiplene ut i
båten denne kvelden? Hvorfor presset han dem ut i denne vanskelige natten?
Svaret ligger kanskje i det vi allerede har snakket om * det som skjedde i forbindelse
med brødunderet. Disiplene ble nok begeistret over det de opplevde da. Folket som så det,
ville gjøre ham til konge. Og disiplenehørte nok hva som ble sagt – og drømte søte drømmer.
Den dagen var det ikke vanskelige å være disippel. De drømte nok om en lys framtid – om
gode stillinger ved hoffet og dager uten bekymring og næringssorg.
Men det var jo ikke slike tanker og drømmer Jesus ville skape. Målet hans var jo ikke
å bli konge . «Mitt rike er ikke av denne verden, » sa han til Pilatus.23
Derfor måtte Jesus gi disiplene en tøffere undervisning. Og derfor sendte han dem ut
på sjøen – til storm og nattemørke. Midt i natt og fortvilelse viste han dem tre vaskeekte
naturundere.
Noen mennesker vil uten videre tenke at dette umulig kan ha skjedd. Dette bryter jo
med naturlovene, vil noen si. Ja, det gjør det, men det er ikke et motargument når det er Gud
det handler om. Han har jo skapt universet og naturlovene – og er selvfølgelig også herre over
dem.
Det flørste underet er at han kommer til dem ved å gå på vannet. Det er jo ikke mulig
for vanlige mennesker. Derfor står det jo også: «Da disiplene fikk se ham der han gikk på
sjøen, ble de slått av skrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de slvek av redsel.» (Matt 14:26)
Det er sannelig ikke rart de ble redde. Det var jo ikke lett å tro det de så. Mennesker kan jo
ikke gjøre noe slikt.
Det andre underet var at han sørget for at Peter også fikk gå et lite stykke på vannet.
Det varjo også et under – så lenge det varte. Det var Jesus som sørget for det underet også.
Og det tredje underet var at stormen la seg momentant da Jesus steg inn i båten til
dem.2a Disiplene var kjent med Gennesaretsjøen, og de var ikke i tvil om at dette også var et
under. Og da kom endelig den konklusjonen som burde ha kommet dagen før; «Men de som
var i båten, kom og.falt nedfor ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn!» (Matt 14:33)
Jesus hadde altså ikke vært bortvendt fra disiplenes situasjon. Tvert imot så hadde han
fulgt den nøye * og sett at de bare reagerte som folk flest da han giorde det store brødunderet.
De synes ikke å ha tenkt på hva underet fortalte om Jesus. De var bare opptatt av gavene Jesus
ga * ikke av giveren.
Derfor måtte Jesus gå en runde til med disiplene. Og det gjorde han ved å bringe dem i
nød. Brødunderet gjaldt andres nød, og det gjaldt neppe livet for noen. Nå sto det plutselig om
livet for dem selv. Da ble Jesu ankomst og inngrep livsnært på en helt annen måte.
22 Mellom kl 03 og 06 om morgenen
23 Joh 18:36
24 Matt 1-4:32, Mark 6:51
Flere av disiplene var erfarne fiskere, og de visste at det som skjedde da Jesus kom,
reddet livet deres. Da kom konklusjonen: «Sannelig, du er Guds Sønn!»
Jesus og vår hverdag
Det er vel ikke så vanskelig å forstå disiplenes reaksjon – verken overfor brødunderet eller det
som skjedde ute på sjøen. Vi forstår dem fordi vi egentlig ligner dem.
Men dermed kan vi vel øyne at våre forventninger til Jesus og livet som kristen, ofte er
ganske forskjellige fra det Jesus ser som gagnlig for oss. Og forskjellen skriver seg i hovedsak
fra to punkter:
– Vi ønsker oss en hverdag der vi kan ha nærkontakt med Jesus og kjenne det. Vi ønsker
- eks. å kunne sukke til Jesus om stort og smått i hverdagen – og så få merke at han
hører og svarer, svarer slik vi ønsker det. Problemet er vel her at våre ønsker og
bønner oftest er kortsiktige.
– Gud ønsker først og sist å lede oss slik at vi når fram til himmelen. Han ser alt i livet
vårt i evighetsperspektiv. Han vurderer ut fra hva som er langsiktig godt for oss og
våre medmennesker. Derfor må han ofte svare annerledes på våre daglige sukk enn vi
håper. Ofte blir kans§e forskjellen så stor at vi ikke oppfatter at Gud faktisk har hørt
vår bønn og svart på den.
Hvordan skal vi så forholde oss til denne forskjellen? Det nytter ikke å be til Gud om at han
skal begynne å vurdere mer kortsiktig. Slike bønner ville han nok ikke høre.
Spørsmålet blir nok om Gud kan få arbeide med oss slik at våre tanker og bønner kan
få noe mer langsiktig over seg – mer evighetsperspektiv.
Vi har jo ikke forutsetninger for å tenke Guds tanker eller forstå hans veier med oss.
Gud sier jo «For mine tanker er ikke deres lanker, og deres veier er ikke mine veier, sier
Herren. For som himmelen er høyere enn jorden, slik er mine veier høyere enn deres veier, og
mine tanker høyere enn deres tanker. » (Jes 55:8-9)
Men det er vel et første skritt på denne veien som vi trenger å Vi har alle et akutt
behov for å vurdere våre egne tanker, planer og bønner i lys av Guds ord. Det er bare langs
den veien vi kan fa hjelp til å justere våre egne planer, tanker og bønner slik at de kan bli i
bedre samsvar med Guds tanker og planer.
Forståelsen og nærheten mellom Jesus og meg i hverdagen avhenger derfor av i
hvilken grad Bibelen ffir mulighet til å prege mine tanker, planer og bønner.
Når emnet vårt er «Med Jesus i hverdagen,» så havner vi altså i et nytt emne: «Med
Bibelen i hverdagen.» Vi ønsker å leve nær Jesus i hverdagen – så nær at vi selv kan merke
det – så nær at andre også kan merke det.
Det kan skje hvis vi lever i Guds ord i hverdagen. Det er det nok mye å si om. Her må
vi nøye oss med et par setninger: Vi trenger at hverdagen vår blir rammet inn av Guds ord.
Det betyr at jeg trenger Guds ord om morgenen – som start på dagen. Og det betyr at jeg
trenger Guds ord om kvelden – slik at jeg kan få hvile i Herrens hender.
DETTE ER DEN RIKTIKE ARTIKKELEN SOM DET ER LEST KORRKTUR PÅ.
VERONICAS SVETTEDUK.
Dette er kirkens mest berømte Kristusbilde. Det knytter seg til en vakker historie, en legende.
En kvinne som het Veronica, hadde en bod på veien ut fra Jerusalem. Her sto hun og solgte tøy duker. Da hørte hun en fredag morgen støy utenfor boden og gikk ut for å se hva det var.
En stor flokke mennesker strømmet oppover veien. Midt i flokken ser hun Jesus slepende med sitt kors. Hun ser hvor sigende trett han er, og hvor han lider. Svette og blod renner nedover han opphovnende ansikt.
Da blir Veronica grepet at inderlig medynk. Den som kunne støtte og hjelpe han.
Han er så ensom; bare mellom fiender. De slår han om han ikke går fort nok, og korset er tungt Og han er trett!
De springer Veronica fram og med en klut hun har i hånden, tørker hun varsomt og kjærlig svetten og blodet av hans ansikt.
Hun synes selv det var så lite, det hun kunne gjøre, men det var da noe og så gjorde hun det lille hun kunne.
Men da Jesus var gått videre og Veronica igjen sto i boden så hun på sin svetteduk og se, der sto Mesterens bilde tegnet.
Der hvor Veronica i, følge legenden, hadde sin bod, er det i dag et kapell, og på alle veggene henger dette bilde.
En vakker legende, som gjør bildet så kjært. Men det er ikke dette som er den egentlige grunnen at jeg holdet så meget aV dette bildet,
Jeg er egentlig glad i dette bildet fordi det er så forferdelig! Det var slik han frelste meg!
Det er slik jeg daglig trenger han.
Hvert trekk i ansiktet vitner om lidelse. Om brutal lidelse. Blodet er ikke tegnet som sirlige blodsdråper som drypper nedover han vakre panne. Nei blod og svette er klint utover av hårde hender. Tornekronen er ikke en fin og omtenksom flettet krans. Det er kvister som i hast er brutt av et tornekratt ute på marken og hårdhendt trukket nedover han hode. En krans med torner så skarpe at blodet pipler fram. Hele ansiktet taler om brutalt hat og om knyttneveslag. Hans øyne er lukket. Lukkede øyne bruker ikke å tale – men disse gjør det. Ingen ting taler sterkere om min frelsers navnløse lidelse enn disse lukkede øyne.
Men som en står og ser på bildet, skjer der underlige at øynene åpner seg.
Det er en av de ting som gjør bildet så berømt og så kjært! Har du aldri sett de åpne øyne på Veronicas svetteduk er det fordi du ikke har sett lenge nok på det. Blikket er vendt oppad det er fylt av hengivenhet og tålmodig lidelse: Far som du vil!
Men som jeg ser enda lenger, vender øynene mot meg. De ser på meg med en evig alvorlige og dyp kjærlighet. Og så holder disse øyne og hele dette lidende ansikt en enkel og sterk tale til meg, om det underligste som finnes i verden. Han elsker den.
Fra boken Veronikas svededuk av Fredrik Wisløff.
Det den over som er den riktige Veronikas svededuk.
Teksten Veronika Svededuk er det lest korrektur på 05.03.17.
Teksten nedenfor til og med Hvor er du er det lest korrektur på
05.03.17.
KONG SAUL.
«Selv om du er liten i egne øyne, er du likevel høvding for
Israels stammer. Herren salvet deg til konge over Israel.
(1. Sam.15,17)
Dette var Herrens ord til Saul gjennom Samuel. Da detteble sagt, var Saul blitt stor i egne øyne. Han regnet seg selv som meget betydningsfull og stilte seg fritt til Herrens ord. Han gjorde ikke lenger det som Gud sa ham. Derfor ble han
forkastet av Gud. Det koster noe å være liten i egne øyne. Det betyr at en regner seg selv som meget lite betydningsfull. En har ingen tro på at en kan gjøre noen innsats for Gud. Det er trist å høre hvordan mange i dag taler om sin innsats i Guds rike. De gir uttrykk for at Gud må være glad og takknemlig fordi de vil gjøre en slik innsats. Og de synes å tro at Guds rikes fremgang er avhengig av det som de
gjør. De farer vill. Gud kan ikke bruke dem som er betydelige
i egne øyne. Da Saul var liten i egne øyne, ble han den store leder i Israel, fordi Gud gjorde ham til det. Men da han på grunn av sine erfaringer som konge i Israel, begynte å regne seg selv som betydningsfull, da var det slutt med at Gud kunne
bruke ham. Det er på samme måten i dag. Når Gud vil gjøre en man sterk, gjør han ham svak. Når han vil gi en mann stor plass, gjør han ham liten og ubetydelig. Gud svarer underlig på deres bønner som stiller seg til hans disposisjon. Derfor er det ikke noe dårlig tegn at du som har gitt deg til Jesus og har gått inn i hans tjeneste føler deg så liten, betydningsløs, så kraftløs. Det er svar på din bønn. for at Jesus skal være din styrke! Du er sterk ved å være avhengig av ham som er alt i alle.
HVOR ER DU?
Da kalte Gud Herren på Adam og sa til ham: Hvor
er du? I Mos. 5, 9.
Slik lød Guds første kall til det falne mennesket. Og slik kaller Gud ennå. «Hvor er du?» – Ikke: «Hva tror du, eller: «Hva gjør du? men: «Hvor er du? Ja, hvor er du egentlig? Du skulle være for Guds åsyn som hans frie, lykkelige og glade barn. Du skulle være i hans tjeneste, alltid opptatt med å fremme hans rike.
Men hvor er det blitt av deg? Er du en av disse som kryper i skjul straks du hører Guds fottrinn? En åndelig flyktning som rømmer fra Gud fordi du har ond samvittighet? Adam skjulte seg for Gud bak de trærne han var satt til å røkte i Guds hage. Kanskje du og dekker, deg mot Gud bak dine arbeidsoppgaver for Gud? – Eller er du en av disse som diskuterer med Gud, som velter skylden fra deg ved å skyve den over på andre? Kvinnen du ga meg -)) sa Adam. Mannen du ga Meg sier andre. Forholdene jeg lever under! Stedet jeg bor på! Vi har så mange grunner å anføre for at det går på skjeve for oss. Hvor er du?» spør Gud i dag. «Nå vil jeg først se om deg selv Jeg vet det ikke selv hvor jeg er sier noen. Kom fram i lyset, da, så skal Gud si deg det. Men han skal mer: Han skal hvordan alt skal bli godt igjen for deg.
Hvor er du? Han vil ha deg for sitt åsyn. Om du kommer med seier eller nederlag er ikke det viktigste’
Det viktigste er at du ikke går bort fra ham, men blir stående for hans åsyn.
Teksten over er det lest korrektur på. 05.03.17.
BARNEDÅPEN
Fra boken Steingrunnen av Bo Giertz.
Skrevet av Marianne Ruud.
Side 190
Solen sto lavere nå, men det var meget varmt. Presten kom gående mot landsbyen. Det fine lerstøvet melet skoene hans og pudret de svarte buksene. Prestefrakken var knappet opp. Ellers pleide han bytte og ta på seg alminnelige klær når han gikk til ettermiddagsmøter. Men i dag hadde han beholdt prestedrakten uten å tenke nærmere over det. Etter middag hadde han hvilt en stund. Så hadde han lest de to artiklene av Rosenius om dåpen. Han var ennå ikke riktig klar selv. Dagen hadde vært altfor mettet med inntrykk. På toppen av det hele hadde fru Holleman kritisert hans preken. Hun hadde ikke følt det så godt i dag som ellers. Pastoren hadde ikke forklart noen eksempler eller opplevelser, og det hadde ikke vært mulig for henne å kjenne seg rørt. Fridfeldt bekjente naturligvis hele historien med Schartau og mistet enda en porsjon av hennes tillit. Noe slikt hadde hun aldri trodd om en åndefylt prest! Han på sin side kjente med pinlig tydelighet at denne fromme sjel egentlig ikke brydde seg noe større om det rene gudsordet, det var rørende historier hun ville ha. Han kjente seg ikke lite skyldig for han skjønte at hans
Side 191
egen måte å preke på hadde kunnet venne folk til å betrakte prekenene som en slags åndelig underholdning.
Det var i Ahlbergs gård i Ødesjø kirkeby det skulle holdes møte i kveld. Ahlberg selv var overbevist baptist, den eneste riktige leseren her fremme ved kirken. Han var en sann hedersmann, holdt åpent hus både for Guds folk og for verdens barn og hadde hjulpet mange til klarhet i åndelige spørsmål. Hos han skulle de nå samles privat til bønn og samtale om dåpsspørsmålet.
Da presten kom inn i storstuen, satt de fleste deltagerne alt i rad og rekke langs veggene. Foruten Ahlberg og konen hans, en liten blek og rynket kvinne, var det er kjøpmann Isakssson fra Hyltamon, en undersetsig mann med våkne øyne, og dessuten atskillige flere der oppe fra. Så var det de vanlige vennene fra Salebykanten, deriblant Erik Svensson, som var kommet presten ganske nær siden denne historien med Daniel i Venneberga. Endelig var det noen få som ikke pleide være med ellers. To av dem kjente Fridfeldt igjen, det var bønder fra Sørbygda. Den tredje presenterte Ahlberg: det var Lars Persson, den nye bonden i Hyltamålen i Nes. Han hadde nettopp overtatt en gård der som av en eller annen grunn kaltes for Petrusgården.
Fridfeldt merket med en gang han kom inn at de snakket om ham. Det var Anders-Johan i Vestergården som våget seg fram med det de holdt på meg:
-Presten hadde ikke skrevet i dag?
-Nei, jeg hadde ikke skrevet noe. Jeg leste en trykt preken fra en bok. Jeg kom direkte til høymessen fra Frans i Sjøstugan og ville ikke tale uforberedt. Så tok jeg en trykt preken i stedet.
Han så seg forskende omkring. Noen så i gulvet, andre så på hverandre. Det var tydelig at opinionen ikke hadde festnet seg.
Side 192
-Vi mener nå det at det kunne være vel så bra om presten talte etter som Ånden ga ham det, sa kjøpmannen
-Nei, Isaksson, en slik preken som dette hadde jeg aldri kunne holde.
Nå var det gamlemor i Bakkefall som måtte si noe.
-Han er så altfor ydmyk, presten vår. Har vi ikke hørt ham preke det dyre gudsordet så hjertene våre holdt på å smelte. Han skulle bare driste seg til å tro mer på nådebarnets frihet og akte seg for den kirkelige surdeigen.
Fridfeldt slo øynene ned. Han hadde så lett for å bli tafatt når han overfor målbevisste og viljesterke mennesker. Som en blek og mager liten skolegutt satt han foran alle disse brede og myndige skikkelsene. Lykkeligvis kom en av de solideste ham til hjelp. Det var en av mennene fra Sørbygda.
-Vi mener at det var en god og åndsfylt preken vi fikk høre i dag. Har presten mer av den sorten, skulle vi gjerne se at han kom til oss og leste litt for oss på møtene i Sørbygda. Det kommer mer an på hva som prekes enn hvem som preker. Og det vi hørte i dag, gjorde godt. Det var rett evangelium.
-Men Ånden må være med. Og Ånden flykter hvis man holder seg til bokstaven. Ånden er frihet, men skrevne prekener og seremonier, det er bokstaven som ihjelslår. Det var atter kjøpmannen som slo et slag for Åndens frihet.
-Den bokstaven som ihjelslår, det er loven sa Fridfeldt, -det er skriftens klare mening. Loven døder gjennom å dømme til døden, Men trykte bokstaver døder ikke. Hele bibelen er full av trykte bokstaver – og enda er den full av ånd og liv. Om nå noen sitter og forbereder en preken etter Skriftene og skriver ned de hellige ordene på et papir, så var det da ganske merkelig om ånden skulle
Side 193
flykte for det. Og om en søker ut gode ord fra Skriften og leser med opp ved alteret som bønner eller tekster, så kan nok Ånden være med der også.
Han merket plutselig at han satt og forsvarte de kirkelige ritualene. Det hadde aldri hendt før. Men han ante en ny formtrelldom som holdt på å vokse fram, det ville tvinge dem inn i Åndens tvangstrøye som både var dårligere og stivere enn den de hadde arvet fra fedrene. Han fortsatte:
-Og siden Isaksson tror så fast på Åndens vitnesbyrd i hjertet, så kan jeg selv vitne for vennene her at da jeg leste opp prekenen i kirken i dag, da fylte Guds Ånd mitt hjerte med et lys og en klarhet så jeg så sannheter i Ordet som lenge har vært skjult for meg.
Den andre bonden fra Sørbygda – Freidfeldt anstrengte seg forgjeves med å komme på hva han het – viklet det grove klokkekjedet sitt rundt tommelen og sa:
-Det var omtrent slik med meg også. Dette med nåden og syndefordervelsen har jeg aldri sett så klart. En sliter med kjødet, men får aldri dødet det. Så undrer er på om omvendelsen kanskje var urett eller om det er slutt på nåden. Men i dag har jeg forstått at grunnen ikke ligger her (han slo på vadmelsjakken), men hos Jesus alene. Når han har forsonet min syndefordervelse, da kan jeg fortsette på den smale veien uten å miste motet.
-Men en sann kristen må da vel ha et rent hjertet! Sa konen fra Vestergården. Bonden så på henne lenge og spørrende.
-Har du et rent hjerte da?
Kvinnen ble rød
-Ber en riktig til Gud om et rent hjerte, så er det klart at en får det.
-Har du bedt Gud om et rent hjerte?
Kvinnen unnvek hans blikk og skuttet seg litt.
Side 194
-Gud er allmektig, sa hun, – og han oppfylte våre bønner. Hvis en ber Gud riktig om et rent hjerte, så må en få det.
-Når ble du frelst? Spurte bonden?
-For femten år siden, svarte kvinnen litt ergerlig. Var det noen som tvilte på at hun var et Guds barn?
-Da tror jeg du har bedt Gud om et rent hjerte i femten år – men du har ikke fått, sa bonden rolig. – Slik er det med meg også. Men i dag har jeg forstått at også mitt urene hjerte står under nåden for Jesu skyld. Så blir jeg frelst som synder, og Jesus alene får æren.
-Syndere blir ikke frelst, sa kvinnen skarpt, – bare den som omvender seg og tror.
-Ja, sa bonden, – men å omvende seg, det blir å fly til nåden, og å tro, det er å tro på Jesus alene. Det er det som er frelse for syndere. Noen annen frelse finnes ikke.
-Nekter du da at Gud kan omskape et ondt hjerte så det blir rent?
Det var kjøpmannen som spurte. Han så skarpt å mistenksomt på sørbygdsfolket.
-Det ville være ugudelig å nekte, skyndte Fridfeldt seg og svar. – Gud kan gjøre hva han vil. Men det er hverken slik at Gud må gi mennesket et rent hjerte eller at mennesket må ha et rent hjerte for å bli Guds barn. Gud frelser oss av nåde – selv med våre urene hjerter. Grunnvollen for nådestanden er ikke vårt hjerte, enten det nå er rent eller urent, men det er Jesu rettferdighet og fortjeneste.
Den nye bonden fra Hyltamålen som hadde sittet taus, løftet et par rappe og lure øynde og så på presten.
-Men, pastor, hvis en har et urent hjerte, er en jo en synder, Gud kan da vel ikke ha syndere som sine barn? Nå var spørsmålet satt på spissen. Alle de andre lyttet med spent oppmerksomhet. De var så trente i dogmatiske
Side 195
diskusjoner at de hadde merket at fakkelen var kommet stadig nærmere den kruttønnen som inneholdt alle disse siste fem årenes eksplosive konfliktstoffer. Selv presten betenkte seg et øyeblikk. Han kjente at han sto ved et veiskille.
-Nei, sa han til slutt, – synderen blir ikke Guds barn uten videre, men synderen blir regnet som rettferdig for Jesu skyld.
-Men Gud kan vel ikke kalle det som er synd for rettferdighet? Da kan jo selve Satan komme til himmelen?
-Det var derfor gud måtte forsone synden. Jesus har oppfylt loven for oss og lidt straffen i vårt sted. Loven er ikke opphevet, men oppfylt. Slik har Gud vist at han er rettferdig, og at synd like meget er synd nå som før. Djevelen slipper nok ikke inn i himmelen.
-Guds rettferdighet viser seg i at han tilgir syndene for sitt eget navn skyld, sa bonden ganske skarpt.
-Står det slik? Spurte Fridfeldt. Han tok bibelen som lå på bordet. – Hvordan står det i Romerne 3 om Jesus som sonofferet? –‘’Alle har syndet og fattes Guds ære, og de blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus, som Gud stilte til skue i hans blod, som en nådestol ved troen, for å vise sin rettferdighet, fordi han i sin langmodighet hadde båret over med de synder som før var gjort – for å vise sin rettferdighet i den tid som nå er, så han kunne være rettferdig og gjøre rettferdig som har troen på Jesus.’’
-Står det ikke tydelig at Gud ikke bare kan overse synden? Han må også vise sin rettferdighet, og det har han gjort da han lot sønnen lide som et forsoningsoffer. Gjennom det offer er grunnen lagt for tilgivelsen, og Gud kan synderen rettferdig uten å gi etter for det onde.
-Men da er jo forsoningen skjedd utenom oss. Skjer ikke forsoningen i vårt hjerte?
Side 196
Fridfeldt betenkte seg et øyeblikk. Nå gikk han ganske klart på nye veier – nei, han var kommet inn på den gamle veien. Det skammet han seg over.
-Jo, sa han fast, – forsoningen har virkelig skjedd utenom oss. Ellers varden ingen forsoning. Jesus har betalt for våre synder, lidd døden i vårt sted, oppfylt loven og brakt forsoning også for den fordervelsen som er i vårt hjerte. Hadde han ikke gjort det, kunne ingen av oss som er her, bli frelst. Skulle forsoningen bare ha skjedd inni oss, så måtte det jo bety at vi ble kristne og kunne bestå for Gud fordi vårt hjerte var forvandlet. Kjære venner, finnes det noen av dere her som ville våge å si at hans hjerte er blitt så forvandlet at han på den grunnen tror han kan bestå for Gud?
Han tidde et øyeblikk å så seg omkring. De andre tidde også.
-Men hvis vi alle fremdeles har synd, da er det vel den rene bespottelsen å tro at Gud vil ha oss til sine barn – hvis ikke Gud selv hadde sagt det og gjort det mulig gjennom noe som er skjedd utenom oss?
Han tenkte seg om et øyeblikk.
-Før syntes jeg nok at den nye læren var så mye enklere og klarere. Men da mente jeg hele tiden at en virkelig kunne legge bort synden. Når en kom til troen, fikk en tilgivelse for alle sine synder, og siden skulle en leve som et Guds barn og ikke som en synder. Frelsen var nettopp det at en åpnet sitt hjerte for Jesus og sluttet å synde. Men dette med syndefordervelsen forandrer alt sammen. Han en først forstått at en er en synder aller innerst inne hver dag og stund, da forstår en også at det ikke finnes noen som helst frelse, hvis vi ikke kan være Guds bar for Jesu skyld enda vi er syndere i oss selv. At vi kan få være det uten at Gud kaster vekk all sin hellighet og oppgir all rett, det beror på at Jesus har brakt det
Side 197
Fullgyldige forsoningsoffer for all verdens synder. Jeg har aldri før forstått hva Paulus sier – at vi ble forsonet med Gud mens vi ennå var syndere og hans fiender, men nå tror jeg at jeg forstår det.
Det gikk en sus gjennom rommet. Noen av vennene fra Hyltamon stakk hodene sine sammen og hvisket. Isaksson så bestyrtet ut, Ahlberg hadde dype rynker i pannen, mens de to karene fra Sørbygda så langt på hverandre – det så nesten ut som at de smilte. Lars i Petrusgården var den første som sa noe. Han var temmelig skarp i tonen.
-Presten sitter nok fast i den gamle surdeigen og den gamle læren. De skulle kaste lenkene av Dem, legge vekk de gamle klærne og komme Dem ut av den døde kirken før De kveles der inne…
-Er det så helt sikkert at kirken er dødens hus? Spurte Fridfeldt stillferdig. Han tenkte på Schartau.
Bonden svarte raskt:
-Nå skal jeg si Dem noe, pastor: her har vært den rene åndelige død i mange hundre år like til vekkelsen kom. På den gården hvor jeg bor nå, har det aldri levd et Guds barn før den 14. mars i år da jeg og konen min flyttet dit.
Til det argument hadde jo Fridfeldt ikke noe han skulle ha sagt. Så han tidde og slo øynene ned en smule forvirret. I det samme trampet noen ute i gangen. Noen troende venner fra Jemshogrøten kom inn. Så var forsamlingen fulltallig.
Ahlberg tok nå selv ledelsen og leste et ord fra Skriften. Så bøyde de kne, hver ved sin stol, alle med ryggen mot hverandre. Verten ba først:
-Ja, vi takker deg, kjære Herre Jesus, at du i din store nåde har latt oss få samles her i ditt navn. Takk at du har lovetoss å være nær oss alle dager. Takk at du vil gjøre oss fullkomne i en ny pakt som er ånd og ikke
Side 198
Bokstav. Takk at du ville legge din lov i vårt sinn og frelse oss med en fullkommen frelse for å tjene deg uten plett og lyte…
Ahlberg ba lenge. Fridfeldt hadde vondt for å bevare den rette andaktsstemning. Han kjente at det lå en dulgt uenighet i luften som gjorde hele dette bønnefelleskapet kunstig. Han merket hvordan uenigheten stakk fram i Ahlbergs bønn også, som ble en liten oversikt over hans egen hellighetslære. Også hans dåpsoppfatning kom med i forbifarten.
Fridfeldt kom plutselig til å tenke på at etter den vanlige orden var det hans tur til å be nå. Det plaget ham. Det ville bli meget vanskelig for ham å be av hjertet, for han kjente hvordan de andre kom til å veie ordene hans på kritikkens vekt. Han merket alle de stridige viljene og de nyfikne forventningene som fylte atmosfæren. Da Ahlberg til slutt hadde sagt sitt amen akkompagnert av de andre, ba han derfor i all stillhet Fadervår. Ved ‘’Skje din vilje’’ føyde han til noen av sine egne ord. Den femte bønn ba han to ganger. Da han sluttet, kjente han likevel på seg at han hadde gjort noe som ikke passet seg. Under resten av bønnestunden ba han stille for seg selv om fred i hjertet og klarhet i tankene.
Ahlberg reiste seg og satte seg ved bordet som tegn på at bønnen var slutt. Han så på presten med sine mørke, kloke øyne.
-Nå ønsker vi i Guds navn og fredens og endrektighetens ånd. Og så ber vi vår kjære prest si fra om han har noe vitnesbyrd å avlegge i den saken som har samlet oss.
Uten å reise seg fra stolen sa Fridfeldt:
-Jeg røper nok ingen hemmelighet når jeg sier til dere venner at disse samtalene våre har ført meg stadig nærmere voksendåpen. Jeg har lært å forstå de mennesker som døper seg igjen. I dag morges ba jeg til Gud i stor
Side 199
Bekymring om at han ville lede meg i denne sak. Jeg aner at Gud har hørt min bønn.
Ingen våget å trekke pusten. Ahlberg hadde bøyd hodet i hånden. Det var som han ikke våget å se presten inn i øynene for ikke å sprenges av spenningen.
-Det svaret som jeg tror jeg har fått av Gud, fortsatte presten, – ligger egentlig i et spørsmål som Gud tvang meg til å ta opp gjennom noe som hendte i dag morges. Det spørsmålet vil jeg legge fram for alle dere her. Og det lyder…
Alle så spent på ham, Ahlberg også.
-Kan et lite barn bli frelst – og i så fall: på hvilken grunn?
Svaret kom fra flere hold på en gang: – Ja, slike hører Guds rike til – la barna komme til meg…
Presten nikket.
-Altså er det klart. Men på hvilken grunn?
De andre så litt spørrende ut.
-Jeg mener… er barna skikket til å gå inn i Guds rike slik de er, eller må de også få del i frelsen i Kristus?
-De må frelses av Jesus, sa en av Sørbygdsbøndene.
-Står det ikke skrevet: Det som er født av kjødet er kjød? Og: uten at en blir født av vann og ånd, kommer en ikke inn i Guds rike?
-Utvilsomt står det slik, sa Fridfeldt, – og utvilsomt mener Skriften at hele menneskeslekten like fra Adam er lagt under synd og død. Her er ingen rettferdig, alt er innesluttet under dommen. Men alt kan forløses i Kristus. Nå har jeg ikke tenkt på det før i dag at dette måtte gjelde barna også. Det var det jeg fikk se i dag morges. Og jeg antar dere har sett det noen hver an dere.
-Ja, det skal være visst og sant, sa en bondekone oppe fra storskogen. – Ni barn har jeg fostret, noen var mykere
Side 200
Og andre var striere til sinns, men misunne hverandre og trette og ta fra hverandre smørbrød med sirup på, det kunne de lenge før de snakket rent. Sånt er medfødt.
Det gikk et smil gjennom forsamlingen. Mor Ahlberg lukket opp et vindu. Det var meget varmt.
-Ja, det er medfødt, sa Fridfeldt. – Syndefordervelsen har vi med oss i vuggen. Fra første dagen vi lever, hører vi til den slekten som står under dommen og trenger frelse.
Ahlberg begynte å forstå hvor dette bar hen. – Men står det ikke at barna hører Guds rike til? Sa han ettertenksomt.
-Nei, det står at Guds rike hører slike til. Det er akkurat det motsatte. Barna behøvde å komme til Jesus for å få del i Guds rike, de akkurat som tollere og skjøger og alle andre. Det var derfor de ikke skulle vises bort. Jesus sa ikke: La dem like i fred, de er salige likevel, men han sa: La barna komme til meg. Og så la han hendene på dem og tok dem opp i sitt rike.
-Men han døpte dem jo ikke?
-Jesus døpte ikke noen annen heller. Han tok menneskene direkte inn i sitt rike. Men han har gitt dåpen til sin menighet for at vi skulle føres inn i Guds rike gjennom den porten. Noen annen port har han ikke gitt oss. Uten at en blir født av vann og ånd, kan en ikke komme inn i Guds rike.
-Men barna kan jo ikke tro? Ahlberg begynte å bli ivrig. De andre lyttet under dødsstillhet. – Den som tror og blir døpt, han skal bli frelst. Altså er troen nødvendig for dåpen.
-Nei ikke for dåpen, men for frelsen. Jesus sier ikke her hva som trengs for å bli døpt, men hva som trengs for å bli frelst. Og det er to ting, dåpen og troen. Forstår De ikke, Ahlberg, hvor fryktelig det ville være om ikke barna kunne tro – da kunne de jo ikke bli frelst heller!
Side 201
Fridfeldt stusset selv ved denne tanken som dukket opp for ham akkurat nå. Var det bare logikkmakeri? Men så kom han til å tenke på gamle Frans og barnebarnet hans og ante en dyp oppbyggelig sammenheng.
-Det spørs vel om vi ikke har misforstått dette med troen, sa han. – Troen sitter ikke i våre hjerter og i våre tanker. Troen er noe ikke noe vi presterer, heller ikke en gave som vi gir Gud. At vi blir rettferdige gjennom troen, betyr ikke at troen er en slags betaling som gjør like bra nytte for seg som almisser eller gode gjerninger. Står det ikke at Guds rike tilhører de fattige i ånden? Altså er troen en Åndens fattigdom, en hunger og trøst, et stakkars tomt hjerte som åpner mot Gud så Gud får gidet sin nåde. Når Gud inngyder nåden i oss, da fødes vi på nytt og får del i det gode liv.
Bøndene fra Sørbygda nikket. Baptistene så i undring på sin leder, som ikke tok blikket fra presten. Det var kart at dette var nytt for ham, han strevde ærlig med å forstå det.
-Men mennesket må da vel selv åpne sitt hjerte? Sa han.
-Ja visst… når det selv har stengt det. Men jeg undres meg på hvordan det er med barna – om deres hjerter virkelig er stengt for Gud. Hvorfor er der så mye lettere for barna å gå inn i Guds rike enn for oss voksne? Hvorfor står det skrevet at om vi ikke tar imot Guds rike som barn, så kommer vi aldri der inn? Ja, hvorfor må vi voksne omvende oss og bli som barn for å komme inn i Guds rike? Kommer det ikke av at barnas hjertet er åpent så at Gud kan gyde sin nåde inn i det, utgyde sin Ånd over det og føde det på nytt? Når vi vokser opp, blir saken vanskeligere, for da begynner motstanden, da vrir vi oss unna så godt vi kan og legger lokk på hjertet fordi vi bevisst synder. Vi blir ikke som barn
Side 202
Før det lokket kommer av i omvendelsen – og da kan vi igjen gå inn i riket.
Han tidde og var selv forbauset over sin ordstrøm. Men det var et syn han hadde sett, en løsning han jagde etter. For å ikke miste den begynte han straks igjen:
-Hvordan er det nå venner? Hvis troen er å ta imot Guds nåde i sitt hjerte, og hvis barnehjertet alltid står åpent for Gud – da kan vel barnet tro? Da kan det vel ta imot nåden? Satt troen i hodet og i tankene og i de klare begrepene, da gikk det ikke. Men er den en hjertets fattigdom, da går det. Når vi altså bærer fram et lite barn til dåpen, med dets fordervede hjerte, hva kan da hindre Gud i å benåde det, og ta det opp i Kristi rike og gi det syndens forlatelse? Se her – han rakte ut begge hendene og formet dem som en skål, – her er nå ditt hjerte… en skål av fordervet gods, født av syndig natur og med alle de onde begjæringene på bunnen. Da du ble født til denne verden, var skålen åpen mot Gud. Du var ikke Guds barn for det, for skålen var intet englehjerte, men et stykke fordervet menneskekjød. Så ble du båret fram til dåpen. Da utgjød Gud sin Ånd som en hellig nådens flod ned i skålen. Skålen var fremdeles fordervet, på bunnen lå onde drifter, men alt var skjult i tilgivelse, og over det lå et hvitt klede som heter Jesu rettferdighet og hans forsoning. Da var du et Guds barn – for Jesu skyld. Og så vokste du opp. Kanskje syndet du bevisst og levde i vantro. Da kom atter lokk over skålen. (Han hvelvet den ene hånda over den andre.) Nå sto det dårlig til. Men du vet at Gud fikk fatt på deg igjen, det ble anger og bekjennelse og tro…(Den øvre hånden ble løftet av så de to hendene igjen dannet en skål.) Her sitter du nå, fordervelsen har du fremdeles, kampen for helliggjørelse fortsetter. Noen skåler blir nesten helt renset i dette liv, andre beholder så mye av det svarte
Side 203
Bermen at det trengs den ytterste påpasselighet for at det ikke skal renne over og strømme fram som bevisst synd. Men over oss alle lyser forsoningen, og alle har vi like stor del i det som er salighetens grunn og innhold: Jesus alene.
Og når du engang skal dø… (han holdt ennå hendene rakt fram) og din bevissthet blir tåkete, da legger du din sprukne skål ned for nådestolen med alt det mørket som ennå er i den, og du sier: Jeg vet på hvem jeg tror – og så slokner din tanke. Der nede i hjertet bobler ondskapen ennå, onde drifter stiger opp, dine lepper former kanskje onde ord… Hva gjør det? Det er bare det gamle menneske som faller sammen, så det svarte innholdet renner ut. Det nye hviler allerede trygt på salighetsklippen Jesus.
Hendene sank ned. Hele tiden så han gamle Frans for seg. Nå hadde han svar også på det spørsmålet. Helst skulle han ha gått like til Sjøstugan med en gang.
Det ble lenge stille i Ahlbergs storstue. Til slutt sa medhjelperens fetter med en stemme som virket uklar: -Ja, nå har presten holdt en preken vi sent skal glemme. Nå trøster jeg meg til min første dåp og trenger ikke noe mer. Og nå tror jeg vi kan synge en sang og gå hjem…
Ahlberg tok raskt ordet, da de andre nikket bifallende. Han var ikke noe videre lysten på å oppløse møtet på dette stadium.
-Det er nytt for meg å se troen på denne måten, sa han, – og jeg vei ikke hva jeg skal si om det. De stilte nettopp et spørsmål til oss, pastor. Får jeg nå rette et spørsmål til Dem?
Fridfeldt nikket.
-Kan De si meg et skriftord som viser at et lite barn virkelig kan bli født på nytt?
Presten bøyde et øyeblikk pannen i hånden.
Side 204
-Ikke ett, men to til sammen, sa han. –vi har alt hørt dem. Den ene er dette: Uten at en blir født av vann og ånd, kan en ikke komme inn i guds rike. Den andre lyder slik: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, kommer ikke inn idet… Forstår de hva jeg mener, Ahlberg? Det første skriftstedet sier altså at Guds rike mottas gjennom gjenfødelsen i dåpen. Den andre sier at barna kan ta imot Guds rike, og at nettopp de tar imot det på riktig måte. Om det nå er barna som går den rette veien inn i Guds rike, og om den veien heter å bli født på nytt, så er vel det også klart at barna virkelig kan bli født på nytt. Og at vi alle tok imot Guds rike da vi ble døpt som barn?
Ahlberg så tankefullt fram for seg. Han satt sterkt fremoverbøyd med albuene på bordet og blikket festet på taklisten. Mellom øyebrynene kom en skarp rynke fram. De kloke øynene ble senket og så prøvende på presten.
-De mener vel ikke at det skulle være urett å døpe seg igjen
-Urett? Fridfeldt var overrasket over spørsmålet. Det hadde han virkelig ikke tenkt på.
-Urett… Jeg kan bare si hvordan det er med meg selv. Hvis jeg nå hadde latt med døpe om igjen, så ville det være et forsøk på å blidgjøre Gud med enda en lovgjerning og å klatre til himmelen på lydighetsveien. Men i dag har jeg sett at den veien aldri leder fram. Intet kjød blir rettferdiggjort ved lovgjerninger… Når hjertet blir plaget av loven, da prøver det å skaffe seg fred med stadig nye offer. Jeg har forsøkt å fornekte alt verdslig vesen og gjøre det som er rett for Gud til siste skjerv. Jeg har ofret alle klær som kunne ha det minste grann forfengelighet, og all mat og drikke som jeg fant nytelse i. Og nå har den nye dåpen fristet meg, fordi den sto for meg som et stort og tungt lydighetsoffer. Men nå
Side 205
Ser jeg at det var en fristelse til å prøve å …… for å gå Guds dom og bli rettferdig gjennom min egen ….. I dag har jeg forstått at det offer som behager Gud er et sønderknust og bedrøvet hjerte som kjenner sin fordervelse og ser sin synd og flyr til troen på Jesus alene. Nå vil jeg bli frelst like helt og fullt av nåde som da jeg ble døpt som barn. Hvis jeg nå lot meg døpe, så ville det være vantro. Det ville bety at jeg underkjente det som Gud alene har gjort, og prøvde å sette noe bedre i stedet som jeg hadde hjulpet til med selv. Det ville bety at underkjente det som Gud alene har gjort, og prøvde å sette noe bedre i stedet som jeg hadde hjulpet til med selv. Det ville bety at jeg ikke våget å tro på nåden alene, men nødvendigvis måtte komme med en eller annen rettferdighetsgjerning som jeg selv hadde fått i stand. Men er ikke det å mistro Gud?
Ahlberg så meget alvorlig ut. Det var som han ville fri seg fra sin anklage.
-Jeg håper ikke De tror at vi baptister vil kaste vrak på nåden. Det lærer nok Gud oss med årene at det ikke finnes noen annen grunn enn forsoningsklippen. På den grunnen vil jeg også leve og dø. Vårt eget bli bare stumper og stykker. Men dermed har jeg ikke sagt at jeg tenker annerledes i dåpsspørsmålet enn før… Og så kan vi skilles i fred. Vil presten lede oss i bønn?
Alle reiste seg og gjorde helt om, stolene skrapte, med besvær kom de tunge kroppene til rette. Fridfeldt tidde et øyeblikk mens han ventet på enkelte som var litt sene i vendingen, og det steg opp i ham en stor takknemlighet for utgangen av samtalen. Han kjente en dyp aktelse for Ahlbergs siste ord hadde latt det skinne igjennom at han også hadde lært noe etter sin omvendelse. Kanskje alle redelige kristne til sist etter alle slags irrveier måtte komme tilbake til forsoningsklippen? Men hva skulle da splittelse tjene til? Hadde Ahlberg for ti år
Side 206
Siden satt på nåden slik som han gjorde det i dag, da hadde han nok aldri blitt baptist.
Fridfeldt ba stille og meget kort om tre ting: om alle kristnes enhet og forening på den rette grunn, om villighet til å erkjenne egne feil og tilgi andres, og om nåne til dag for dag å bli i den åndens fattigdom som gjorde Jesus alene stor og uunnværlig. Til slutt ba han salmeverset: Min sjel, min sjel lov Herren… Det var første gang han hadde bedt et salmevers på et bønnemøte. Så reiste han seg raskt. Han ville ikke risikere noen bønneduell i dag. I stedet foreslo han sangen: Klippe du som brast for meg.
Oppbruddet ble en smule forvirret. Ahlbergs meningsfrender var ikke riktig fornøyd med sin leder, og vennene fra Hyltamon lot til å være innbyrdes skilt gjennom en slags usynlig mur. Et par av dem ga presten et varmt håndtrykk uten å si noe, andre så sjenert til siden og trakk hånden raskt tilbake da de hadde sagt farvel. Men først ute på veien kom ordskiftet i gang.
Fridfeldt selv ble igjen en stund og snakket med de to mennene fra Sørbygda. Han hadde gjerne ville få vite litt mer om deres innerste tanker. Men de var svært fåmælt, tok snart farvel og gikk inn i stallen til Ahlberg etter hesten.
I den lange bakken opp til prestegården stanset han. Solen sto meget lavt, prestegårdshaugen med de gamle trærne kastet en bred slagskygge over åkeren nedenfor. Bakom reiste kirken seg, med tårnets fasade helt gulfarget av solglansen, og alle de fine detaljene i spirets trekonstruksjoner trådte klart fram mot Hedingåsens mørke bakgrunn. Sommerdagens hvite haugskyer hadde pakkes seg sammen til fjell av snø og bomull borte i øst. Ovenfor sto bare en uendelig klarhet, krysset av svalenes rappe pileskudd.
Side 207
Et øyeblikk tenkte Fridfeldt å ta av til venstre for å gå ned til Sjøstugan. Men så kom han til å huske på at kveldsmaten når som helst kunne bli servert på prestegården. Det var best han passet tiden.
Mens han vandret opp mot toppen av bakken, kjente han en kjærlighet til kirken der nede som var fullkommen ny for ham. Kom det kanskje av at han i dag hadde fått se meget av en umoden og urettferdig forakt for den? En skal ikke forakte fattige foreldre, tenkte han. Kirken er dog mor til oss alle, for den har forvaltet dåpen, og gjennom den er hvert enkelt av oss blitt kristne.
En kristen? Ja – slik måtte det virkelig hete. Dette som var blitt klart for i dag om syndefordervelsen og forsoningen, om nåden og dåpen, det viste til slutt også at den gamle soknepresten hadde rett når han behandlet sine menighetslemmer som kristne og rettet det kristne kravet til dem som det naturligste av alt. Han hadde virkelig rett – så sant Gud hadde rett i dåpens kall.
Ved prestegårdsgrinden vokste et par gamle lindetrær som i kveld var surrende full av humler. Presten stanset litt og lyttet. Mens han sto der i duften og orgelbruset, kom hans blikk til å forville seg mellom stammene og blomsterhekkene. Der lyste solflekkene på prestegårdens røde gavl, et par lyse strimer skar over den grusete plassen like fram til syrinene, og midt imot prestegårdstrappa lå den gamle fløyen i klart sollys. Det ble sagt at den hadde ligget der lenge før den nåværende prestegården ble bygd. Taket var brutt og gikk nesten like ned til de kvadratiske vinduene. Ved siden av trappen vokste klungerroser, eldgamle og neste utdøde, men blant alle de tørre og tornete greinene lyste ennå noen røde blomster. På trappen satt soknepresten og varmet seg i solskinnet. Han lente seg fredfullt tilbake mot den brede dørkarmen, med hendene foldet over kneet.
Side 208
Fridfeldt kjente seg plutselig knyttet til ham gjennom en bølge av sympati og ærbødighet. Han gikk straks fram å satte seg på trappetrinnet nedenfor den gamle. Ingen sa noe på lenge.
Så begynte gubben sakte:
-Ja, ja, det er underlig å tenke på: over disse grå eikeplankene som vi sitter på nå, gikk gamle prosten Fatlin ennå for seksti år siden. Og jeg tar ikke feil, har salig Savonius også satt sin fot på dem. Savonius hørte jeg meget tale om da jeg begynte som prest. Det var ild fra det høye over den mannen, sa de gamle. Han døde siden i kroppen… Det skal ha vært to år han virket her, men det verket kunne en ennå finnespor av da jeg kom hit, især i den sørlige delen av soknet. Da ny-evangelismen siden kom, fikk den en særlig dybde der nede. En kan i grunnen merke det på sørbygdsfolket den dag i dag… Ja, ja, vi er alle arvtakere, og det har skjedd meget før oss.
-Ja, det er skjedd meget før oss. Det er stort å få ta opp en arv.
Den gamle rykket til ganske svakt, som om han hadde sett opp. Det lot ikke til at Fridfeldt merket det.
-Det er stort å få ta opp en arv, sa han stille. – Jeg begynner nå å forstå at ikke alt begynte med vekkelsen. Bak Waldenstrøm sto Rosenius – og Rosenius så nok dypere. Og bak Rosenius har vi Schartau og Sellergren – og det er sikkert mange flere også. Ja, der er skjedd meget før oss. Det er så underlig å få stå på den samme prekestolen, å få lære av dem og prøve å føre verket videre.
Uten å snu seg spurte han plutselig: – Finnes det noe større enn å være prest?
Den gamle rakte ut sin magre hand, la den bakfra hardt på kapellanens skulder og presset den fast
-Fridfeldt, sa han, – i dag er du blitt mitt gledesbarn!
Side 209
Fru Holleman kom ut på trappen midt imot og ba dem på aftens. Tause reiste mennene seg, den gamle med giktstive bein og den unge med gutteaktige, klossete bevegelser. Begge hadde like krøllete bukser, og på begge sto jakkekragen litt opp i nakken.
—
Etter maten skulle fru Holleman sette fram en kopp kaffe slik det var skikk om søndagskvelden. Soknepresten sa som vanlig nei takk og tente en pipe istedenfor. Kaffebrettet kom inn bare med en kopp. Om kapellanens munn lekte en smil som ikke pleide å være der.
-I kveld kan De ta en kopp til meg også, fru Holleman, hvis det er kaffe nok da, sa han.
Fru Holleman slo hendene sammen.
-Gud skje lov! at presten endelig er blitt kvitt disse grillene!
-Om det var griller vet jeg ikke, sa Fridfeldt ettertenksomt. – si heller: en forbandelse-
-En forbannelse?
-Ja… lovens forbannelse. Det er den Gud har kvittet meg med nå.
Fru Holleman ble forbauset stående borte ved buffeten. Koppen hun hadde tatt, holdt hun enda i hanken.
-Lovens? Presten mener vel ikke at Guds lov skulle forby oss å drikke kaffe – slik som den forbyr de syndige nytelsene?
-Guds lov forbyr alt begjær og all selviskhet i tanker, ord og gjerninger, fru Holleman. Og den loven rammer alt menneskeverk når en ser til bunns i det. Jeg våger hverken å drikke av den koppen eller fortsette denne samtalen hvis jeg skal forsøke å leve syndefri. Men det er en annen vei: det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds sønn, som har elsket meg og gitt seg selv for meg. På dette grunnlaget akter jeg heretter å drikke kaffe igjen. Og kanskje kommer også den dagen da jeg i min frelsers etterfølgelse våger å gå ut å sette meg blant syndere og drikke et glass vin med dem. – Fy sa fru Holmann – nå begynner De snart å snakke akkurat som soknepresten. – Det håper jeg sa Fridfeldt stille.
Det ble meget stilt. Presten drakk ut sin kaffe, reiset seg, takket og ba om unnskyldning. Han ville gå ned til Sjøstugan før det ble mørkt.
Så vandret han igjen mellom lindene. Ennå hang det en strime av dagens varme trærnes kroner. Selv har han et stort lys inne i seg og et godt budskap som skulle lyse også for et par angstmørke øyne der nede i stuen, før denne velsigne søndag var til ende.
«I morgon, i morgon, men ikkje i dag,
i dag, nei i dag gjer eg ikkje det slag!
I dag vil eg liggja på ryggen å sjå, på
lerka som svingar seg høgt i det blå!»
Derfor, som Den Hellige Ånd sier:
I dag, om du hører hans røst, 8
forherd ikke deres hjerter.
Fra Heb.3,7.
Du hører ikke om Ham
men jeg tror du hører Ham.
JESUS KOMMER IGJEN.
Ja, nå er vi i adventstida, Ikke lenge til Jul med «mykei lys og mykei varme»
Advent betyr komme. Og nå skal vi snart feire AT Jesus kom.
Vi kjenner historien hans fødsel, liv, dø, oppstandelse og himmelfart.
Men før han dro lovet han å komme igjen. Han sa ikke når, men ga oss noen tegn som skulle skje i kirken, i folkelivet og i naturen. Han ba oss å følge med slik at vi kunne være forberedt.
Her skriver jeg litt om disse tegnene. Mange av disse har vært og er tilstede i dag, men de blir tydeligere, flere og verre og vi får høre, se og lese om dem slik han sa.
Vranglære i kirken.
Den finnes både i og utenfor kirken. De sier som slangen i paradis: Har Gud virkelig sagt? Ja, faktisk sier de at Gud mente ikke det han sa. At det som var synd ikke er det lenger. Men Jesus sier: «Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå.» (Matt.24,35) «Den som taler, skal se til at han taler som Guds ord. (1.Pet.4,11.)
Forfølgelse.
Den begynte alt i første kristne tid. Det var store forfølgelser i Romerriket hvor det første kristne levde. Mange gikk i døden for sin tro.
Men til tross for vår opplyste og humane verden fortsetter det. I dag mest i de muslimske land hvor den som bekjenner Kristus blir drept. Men forfølgelse skjer i over hele verden, og den øker i styrke. I vårt land mer i det skulte og i pressen. Det er ikke så lett lenger å bekjenne troskap til Guds ord.
Vi får et kaldere samfunn.
«Kjærligheten skal bli kald hos de fleste». Lovløsheten øker. Vi hører, leser og ser terror mange steder i verden.
Krig. Sult og sykdom.
Krig har det vært siden «tidenes morgen» Men den øker i styrke. Og som Jesus sa hører vi mer enn noen gang om krig, sult og sykdom over hele verden.
Jordskjelv.
Dette har det alltid vært, også på Jesu tid. Men når hører vi om alle disse store og små tegn.
Det at vi mer enn noen gang hører og ser tegnene er i seg selv et tegn på at Jesus komme er nær og at vi må være beredt. Slik sier han det: «Vær derfor også dere beredt! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke venter det. (Matt.24.44.)
Bibelen gir også svar på hva som skjer når Jesus kommer igjen. Da er det
Dommens tid.
Da er nådetiden forbi. Det vil si at det da er for sent å bli en kristen. Da ble bøker om vårt liv åpnet og vi blir dømt etter det som står skrevet der. Da er ikke himmelen neste stopp, men en evighet så forferdelig at jeg ikke kan tenke på det lenge av gangen. I Bibelen kalles det fortapelsen elle Helvete og skildres med sterke bilder.
Om dette er «slutten på visa» ble himmelen tom. Men det finnes også annen bok Livets bok. Der er de skrevet inn som sa Ja til Jesus når han innbød til frelse.
Se hva Jesus er:
Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som hører mitt ord og tror på ham som har sendt meg, han har evig liv og kommer ikke for dommen, men er gått over fra døden til livet. (Joh.5,24.)
Til kristne:
«Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet, for da er deres forløsning nær.» (Luk.21,28)
Alt det jeg skriver her er hentet fra Bibelen. Mest fra Matteusevangeliet kapittel 24. og fra Lukasevangeliet kapittel 2.
Veronica svetteduk.
Dette er kirkens mes derømte kristusbilde.
En vakker historie, en legende.
En kinne som her Veronica, hadde en bod på veien ut fra Jerusalem. Her sto og solgte tøy duker. Da hørte hun en ferdagsmorgen støy utenfor boden og gikk ut for å se hva det var. En stor flokke mennesker strømmet oppover veien. Midt i flokken ser hun Jesus slepende med sitt kors. Hun ser hvor sigende trett han er, og hvor han lider. Svette og blod rinner nedover han opphovnende ansikt.
Da blir Veronica grepet at inderlig medynk. Den som kunne støtte og hjelpe han.
Hen er så ensom; bare mellom fiender. De slår han om han ikke går fort nok ,og korset er tungt Og han er trett!
De springer Veronica fram mot og med en klut hun har i hånden, tørker hun varsomt og kjærlig svetten og blodet av hans panne.
Hun synes selv det var ringe, det hun kunne gjøre men det var da noe og så gjorde hun det lille hun kunne.
Men da Jesus var gått videre og Veronica igjen sto i boden så hun på sin svetteduk og se der sto Mesterens bilde tegnet.
Her hvor Veronica i, følge legenden hadde sin bod, er det i dag et kapell, og på alle veggene henger dette bilde.
En vakker legende, som nok gjør bildet kjært. Det der er ikke dette som er den egentlige grunnen at jeg holdet så meget av et.
Jeg egentlig glad i dette bildet fordi det er så forferdelig! Det var slik han frelste meg!
Det er slik jeg daglig trenger han.
Hvert trekk i ansiktet vitner om lidelse. Om brutal lidelse. Blodet er ikke tegnet som sirlige blodsdråper, som drypper nedover han vakre panne. Blod og svette er klint utover av hårde hender. Tornekronen er ikke en fin og omtenksom flettet krans. Det er kvister som i hast er brutt av et tornekratt ute på marken og hårdhendt slått nedover han hode med kvasser torner presset inn på pannen så blodet pipler fram. Hele ansiktet taler om brutalt hat og om knyttneveslag. Hans øyne er lukket. Lukkede øyne bruker ikke å tale – men disse gjør det. Ingen ting taler sterkere om min frelsers navnløse lidelse enn disse lukkede øyne.
Men som en står og stirrer på dette bildet, skjer der underlige at øynene åpner seg.
Det er en av de ting som gjør bildet så berømt og så kjært! Har du aldri sett de åpne øyne på Veronicas svetteduk er det fordi du ikke har sett lenge nok på det. Blikket er vendt oppad det er fylt av hengivenhet og tålmodig lidelse: Far som du vil!
Men som jeg ser enda lenger, vender øynene mot meg. De ser på meg med en evig alvorlige og dyp kjærlighet. Og så holder disse øyne og hele dette lidende ansikt en enkel og sterke tale til meg, om det underligste som finnes i verden. Han elsker den.
Fra boken Veronikas svededuk av Fredrik Wisløff.
